Japansk livsfilosofi: Hara hachi bu

Hara hachi bu, et japansk prinsipp om å spise til man er 80% mett, er en del av japansk livsfilosofi. Konseptet, først formulert av Kaibara Ekken i 1712, handler om bevissthet rundt matinntak og metthetssignaler. For judoutøvere kan hara hachi bu være et bærekraftig alternativ til usunne vektreguleringsmetoder.

Transcript

Hei, du hører på Judomania, og jeg heter Arne Midtlund.
Denne sommeren utforsker vi, jeg og dere som hører på, japansk livsfilosofi.
Og vi ser på konsepter og tankesett som er, forhåpentligvis, relevante for hverdagen din og min.
Dette er del fem av seks, og denne gangen skal det handle om kroppen vår.
Og vi skal snakke om hara hachi bu, som kan oversettes med kunsten å spise til du er 80 % mett.
Hara hachi bu skrives med tre tegn på japansk.
Det hele og fulle uttrykket er egentlig 'hara hachi bunme', men i okinavansk så droppes det siste tegnet, 'me', som betyr punkt eller mål.
Hara hachi bu er den kortformen som brukes.
Kanji-tegnet for hara er satt sammen av to deler.
Og vi som driver med judo, kjenner igjen det tegnet, eller det ordet, som mage.
På venstre side av tegnet står radikalen niku suki, som er en forenkla form av ordet for kjøtt, niku.
Og det brukes gjerne i tegn som er knytta til kropp og indre organer.
På høyre side av tegnet står det et tegn som betyr noe av ... Noe i retning av det indre.
Så hara betyr egentlig noe i retning av det kjøttfylte indre, altså kroppens buk.
Men harategnet inneholder mer informasjon enn bare mage.
I japansk ses hara på som kroppens senter, stedet for ærlige meninger og den indre sannheten.
Derfor finner vi uttrykk som hara wuvattehanasu, som betyr å snakke med åpen mage, dvs.
å snakke åpenhjertig, eller hara gatatsu.
Magen reiser seg, dvs.
å bli sint, og når okinawanske innbyggere sier hara hachi bu, så er det altså ikke bare magen, det konkrete organet, det handler om.
Det er hele den indre tilstanden.
Det betyr rett og slett åtte, tallet åtte, og bu fungerer her som en gammel brøkenhet, der én bu er ti prosent.
Det samme tegnet kan også bety minutt eller andel i andre sammenhenger.
Og det er et av de kanji-tegnene som glir litt mellom betydninger, avhengig av konteksten.
Så til sammen så er altså hara hachi bu magen åtte tiendedeler.
Altså spis til du er 80 % mett.
Prinsippet om harehachibu fikk sin første klare skriftlige formulering i 1712, da den japanske, konfusianske lærde og botaniker Kaibara Ecken publiserte Yoyokun, som var en veiledning i å pleie liv og helse.
Yo-yo betyr bokstavelig talt 'å nære livet' eller 'å styrke livet'.
I dette verket knytta Kaibara, Confusius lærer om måtehold, direkte til konkrete kostholdsråd.
Spis til du er åtte tiendedeler mett, ikke mer.
Ekken skrev i et lettfattelig hverdagsspråk og ikke det tunge språket som var vanlig blant de konfusianske skriftlærde, og det bidro til at Yoyokun ble kjent langt utover akademiske kretser.
Det er også verdt å nevne at den samme ekken tilskrives et helt annet verk, Onna daigakku, Den store lærdommen for kvinner, der han hevder at kvinner er for lite tillitsfulle til å handle selvstendig.
og derfor fullstendig må underordne seg mannens og familiens behov.
Teksten ble hyppig sitert som et uttrykk for edoperiodens kvinnesyn, og ble selvsagt kraftig kritisert av forkjempere for kvinners utdanning i Meiji-epoken.
Det er kanskje derfor ekstra ironisk at Ekken selv skal ha behandlet sin kone, Tåken, som han levde lykkelig sammen med i 45 år, på likefot med seg selv, og at forfatterskapet bak Ånna Daigaku av noen tilskrives nettopp henne.
Hara hachi bu finnes også i japanske ordtak, f.eks.
i dette ordtaket.
Hara hachi bunme ni isha irasu.
Og hvis dere kan like lite japansk som meg, så kan det være greit å få det oversatt.
Det går altså på denne måten.
Spis til 80 %.
Uttrykket er kjent fra Okinawa, som er en øygruppe sør i Japan, der befolkningen historisk har vært blant de lengstlevende i verden.
Okinawa er en av de såkalte fem blå sonene, som er geografiske områder som ble identifisert av forsker Dan Bretner, der folk konsekvent lever lenger enn gjennomsnittet.
Og harehachibu anses som én av de kulturelle faktorene som bidrar til dette.
I en annen episode av Judomania-podkast har jeg også fortalt om ikigai, som regnes som en annen faktor som spiller inn.
Nå er denne beskrivelsen av Okinawa som en blå sone, for øvrig ikke helt uomtvistet lenger.
Den britiske demografen Saul Newman har i løpet av de siste åra lagt fram data som tyder på at mye av den ekstreme levealderen i disse registrene rett og slett skyldes mangelfull dokumentasjon, eller rett og slett trygdefusk og ikke livsstil.
Han fikk nylig en IG-nobelpris, altså en alternativ forskningspris for det arbeidet sitt i 2024.
Han peker bl.a.
på at Okinawa i dag ligger høyest av alle Japans 47 perfekturer når det gjelder kroppsmasseindeks, og nest høyest når det gjelder ølkonsum, som ikke stemmer spesielt godt med bildet av et asketisk kosthold.
Forskerne bak Okinawa Senatarian Study, som har fulgt okinawanske eldre siden 1975, publiserte i desember 2025 et fagfellevurdert svar der de går gjennom metodene sine i detalj og hevder at de originale blå sonene, Okinawa inkludert, holder mål etter de strengeste demografiske standardene som finnes.
Så saken er ikke avgjort, men jeg nevner det fordi jeg ikke vil selge inn hara hachibu på et premiss som kanskje ikke holder.
Men likevel mener jeg at prinsippet om å spise til du er 80 % mett, ikke trenger disse blå sonene i ryggen, for å være et godt råd.
Hara hachi bu er i bunn og grunn en øvelse i oppmerksomhet.
Det handler helt konkret om å lytte til kroppen mens du spiser.
Det høres jo enkelt ut, men som mange av oss vet, så er det ikke så lett.
Moderne matkultur er designa for å overstyre metthetssignalene våre.
Porsjonene er store, maten er ultraprosessert og optimert for å smake bedre jo mer du spiser, og vi sitter gjerne foran en skjerm, enten det er mobil, pc eller tv, mens vi spiser.
Og det fører konsekvent til at vi spiser litt mer hver gang vi spiser, uten helt å være klar over det.
Derfor er hara hajibu en slags motstrategi.
Det handler om å spise saktere, legge fra seg bestikk innimellom, og aktivt sjekke inn med kroppen.
Er jeg fortsatt sulten, eller begynner jeg å bli mett?
Det tar nemlig tid før signalet om metthet når hjernen.
Disse signalene fra magen reiser med blodet og ikke nervene, og derfor kan det ta omtrent 20 minutter før de når hjernen.
Spiser du fort, så er du rett og slett overmett lenge før hjernen skjønte hva som skjedde.
Dette er selvsagt ikke ment som et kostholdsregime.
Den slags kan jeg ingenting om, og jeg driver ikke med det.
Og det finnes ingen liste over hva man kan spise og ikke spise, det er ingen kalorikalkulator, og det er ingen forbudte matvarer.
Dette handler bare om bevissthet rundt mengde og tempo.
Og det er jo noe alle kan klare å praktisere neste gang dere spiser.
Dette krever rett og slett ingen kunnskap eller tabeller, det er bare snakk om tålmodighet og bevissthet.
Så skal vi prøve å koble dette til judo, for det hører jo med i Judomania-podkast.
Og for en aktiv judoutøver så er selvfølgelig energi og restitusjon helt grunnleggende.
Judo er en krevende treningsform, og en treningsøkt kan tømme deg fullstendig for krefter.
Hva du spiser, og ikke minst hvor mye du spiser, påvirker prestasjonene dine direkte, og ikke minst restitusjonstida.
Jeg skal ikke tilby noen kostholdsråd her og nå, for dette har jeg som sagt ingen kompetanse i, men at mat er viktig for alle som trener, det er helt sikkert.
Dette gjelder ikke minst i judo, for her konkurrerer vi i vektklasser.
Og vektregulering er et reelt tema for alle judoutøvere, og det fins uheldige praksiser som slanking og såkalt jojo-slanking, og flere måter å manipulere inntaket av mat og væske på.
Og det har ført til mye negativt for mange utøvere.
Idrettsforsking har sett nøye på det her de siste åra, og i en gjennomgang av den tilgjengelige litteraturen, så ser man at et sted mellom 40 og ca.
90 % av konkurrerende judoutøvere ...
... praktiserer det som kalles for rapid weight loss, altså en rask vektreduksjon før stevner.
I én studie rapporterte over 95 % av utøverne at de gjorde det.
Og en typisk alder å starte med dette i er ...
I alderen mellom 13 og 16 år kutter utøverne vanligvis 2-5 % av kroppsvekta på under en uke, gjennom å spise færre ganger, drikke mindre og f.eks.
ta sauna eller badstue.
Og effekten på selve prestasjonene er usikkert, men de psykologiske utslagene er tydelige.
Man blir mer anspent, øker aggresjon og tretthet, og man får redusert overskuddet sitt.
Og Det internasjonale judoforbundet har faktisk endra rutinene for innveiing pga.
det her.
Innveiing skjer nå stort sett dagen før konkurransen i stedet for samme dag, sånn at utøverne får tid til å hente seg inn før de går på matta.
Norges judoforbund tar også dette på alvor, og i 2025 inngikk Norges judoforbund et samarbeid med ernæringsfysiolog Yuma Iraki for å gi landslagsutøvere individuell kostholdsveiledning, bl.a.
fordi vektstyring gjennom sesongen er viktig i en vektklasseidrett som judo.
Så må vi si at Hara Hachibu representerer rett og slett det motsatte av denne vektkontrollen.
Det er en bærekraftig, langsiktig måte å leve på, som skal sørge for å gi kroppen nok, ikke for mye, og ikke for lite.
Det handler ikke om å nekte seg noe som helst, men bare om å stoppe et ørlite hakk før du egentlig har lyst til det.
Det kan jo være en meditativ dimensjon i det her også.
Å spise langsomt og bevisst er jo en form for det vi kan kalle mindfulness.
Det er en slags daglig treningsøkt i oppmerksomhet.
Og den oppmerksomheten du trener opp ved matbordet, kan du rett og slett ta med deg på andre områder i livet.
I neste episode, den siste i denne sommerserien, skal vi bevege oss ut i naturen.
Og da skal vi snakke om shinrin-yoko, skogbading og hvordan trær kan være din beste terapeut.
Takk for at du hørte på.
Ha det bra.