Japansk livsfilosofi: Omotenashi

Omotenashi er japansk gjestfrihet uten baktanker. Det handler om omsorg for andre uten forventning om noe tilbake. I denne episoden ser vi på hva begrepet egentlig betyr, hvor det kommer fra, og hvorfor det skiller seg fra det vi i Vesten gjerne kaller god service.

Vi ser også på hvordan omotenashi kan se ut i judoens ritualer og i det stille arbeidet som skjer før noen i det hele tatt har satt foten på matta.

Dette er del 4 av 6 i sommerserien om japansk livsfilosofi.

Transcript

Hei, jeg heter Arne Midtlund. Du hører på JudoMania. Og i denne episoden så skal jeg snakke om omotenashi. Og omotenashi er en del av det vi kan kalle for japansk livsfilosofi. Og det er det det handler om denne sommeren. Dette er del fire av seks episoder om ulike konsepter og tankesett som jeg håper kan være litt relevante for hverdagen din. Akkurat som den har vært for japanske folk i flere århundrer. Hittil har vi vært innom shoshin, wabi-sabi og kintsugi. Og de tre begrepene handler først og fremst om deg selv og din holdning og din måte å møte livet på. I dag snur vi blikket litt utover, og vi skal altså snakke om omotenashi, nemlig helhjertet gjestfrihet og omsorg for andre. Omotenashi er fem stavelser og skrives med fem japanske tegn, og det er et sammensatt og litt komplekst begrep. Det fins to vanlige tolkninger av ordet, pluss en tredje som er ganske utbredt, men feil. Og jeg skal ta for meg alle de tre nå. Den første måten er å se på ordet som omote-nashi. Og omote betyr overflate eller ansikt, og nashi betyr uten. Og for oss som driver med judo, så kjenner vi kanskje igjen omote fra Koshiki no kata. Og den betegner den delen av teknikkene som handler om det som er forover. I motsetning til ura, som handler om det som er bak, eller å gå bakover. Omote-nashi er gjestfrihet uten baktanker, uten en skjult agenda eller uten en dobbeltbunn. Den andre tolkingen kobler det til verbet motenasu, som er sammensatt av motsu, som betyr å holde, og nasu, som er å gjøre. Og den opprinnelige betydningen her var å oppnå noe ved hjelp av det man har. Eller bruke hjertet og det man på en måte rår over, for å glede andre. Og da er det snakk om en aktiv handling, og ikke bare en holdning. Foran begge disse delene, eller ... ja, delene av ordet, så har man prefikset, altså den lille forstavelsen o, som løfter handlingen ut av hverdagsspråket og inn i en slags sfære av oppmerksom respekt. En tredje tolkning fins også, og det handler om at ordet stammer fra ura og omote-nashi, altså uten forside og bakside. Og da er tanken at det man gjør, ikke skal ha noen skjult side, skjult agenda eller dobbeltmoral. Og noen knytter dette, igjen, til teseremoniens to skoler. Omote senke og ura senke, som angivelig handler om å ta imot gjester uten å skille mellom dem. Men dette er kanskje en misforståelse, altså? En populær misforståelse, men likevel ikke historisk eller etymologisk korrekt? Uansett hvordan man ser på begrepet, peker alle disse i samme retning. Og det nærmeste begrepet vi har på norsk, handler kanskje om gjestfrihet eller omsorg. Men ingen av de begrepene dekker det helt. For det som virkelig skiller omotenashi fra vanlig, god service ... Er at omotenashi ikke er transaksjonell. Altså, i Vesten så yter vi gjerne, ikke alltid, men ofte, altså. Litt ekstra. Fordi vi forventer noe tilbake. Kanskje vi har lyst på et lite smil? Vi skal trykke på en knapp idet vi går ut av butikken og si om vi syns servicen var god? Eller med en gang vi har lagt på hos en eller annen instans, firma, etat, så får vi en melding om å vurdere samtalen, om vi likte den eller ikke. Eller hvis vi er hyggelige på en restaurant, så vil vi ha en god anmeldelse. Eller hvis vi har overnatta på et hotell, så får vi plutselig en melding hvor vi skal legge inn en tilbakemelding på TripAdvisor. Omotenashi handler ikke om det her. Det er den gode handlingen som er målet i seg selv. Og gjesten trenger ikke engang å legge merke til den. Og det er akkurat det her jeg syns er fascinerende og fint, og den minner litt om det jeg har snakka om i en tidligere episode, om ikigai. Så hvis du har lyst til å vite litt mer om hva ikigai er, så søk gjerne det opp på judomania.no, så finner du en artikkel eller en podkastepisode om akkurat det. Begrepet er gammelt. Verbet motenasu dukker opp allerede rundt årtusenskiftet, der det handler om en høflig mottagelse av gjester ved det keiserlige hoffet. Men det er teseremonien som virkelig har forma det til den måten å være på som vi kjenner i dag. Og da Sen no Rikyu perfeksjonerte teseremonien på 1500-tallet, så handla det aldri om bare å servere te. Det handla om å skape en fullstendig sanselig og emosjonell opplevelse for gjesten. Hvert element, blomstenes plassering, valg av kopp ... Vannets temperatur skulle være totalt gjennomtenkt, med gjestens velvære som viktigste mål for om dette var vellykka eller ikke. Begrepet ble internasjonalt kjent da Japan presenterte sin OL-søknad for Tokyo 2020. Under presentasjonen i Buenos Aires i 2013 så brukte Christel Takigawa, som var en kjent tv-programleder, omotenashi som nøkkelord for å beskrive japansk gjestfrihet. Hun sa ordet langsomt og tydelig: «omotenashi». Og denne presentasjonen fikk stor oppmerksomhet, og begrepet ble raskt kobla til bildet av Japan. Som et land som er preget av høflighet, orden og oppmerksom service. Og jeg har lagt ut en video nå, på nettsidene, av akkurat denne presentasjonen til Christel Takigawa. I japansk tradisjon så viser omotenashi seg ofte i det vi kan kalle for tusen små detaljer. Det er for eksempel verten din som merker at koppen er halvfull, uten at du trenger å be om påfyll. Det er hotellet som har plassert en bitte liten håndskrevet velkomstmelding på rommet ditt. Det er den butikkansatte som bøyer seg og holder døra lenge etter at du har gått ut. Disse detaljene kan virke små, men det er akkurat det som er poenget. Omotenashi handler ikke nødvendigvis om de store gestene. Det handler om oppmerksomhet, timing og evnen til å se hva et annet menneske trenger. Før behovet blir uttalt. Og den beste omsorgen er ofte den som ikke krever noe tilbake. Omotenashi henger nært sammen med et annet japansk konsept, ichi-go ichi-e, som kan oversettes med «én gang, ett møte». Det er tanken om at hvert møte mellom mennesker er unikt og aldri vil gjenta seg på nøyaktig samme måte. Derfor fortjener det full oppmerksomhet. Og nettopp det her gjør omotenashi til noe mer enn god service. Det er en slags filosofisk påminnelse om at øyeblikket du er i nå, med den personen du er sammen med, ikke kommer tilbake. For de fleste av oss som ikke jobber på japanske hoteller, så er det likevel mye vi kan hente ut fra denne filosofien. Og forskning på det vi kan kalle for prososial atferd, altså det å gjøre noe for andre, viser at handlinger retta mot andre mennesker ... Henger nøye sammen med økt velvære og livstilfredshet hos den som utfører handlingene. Det å gi uten å forvente noe tilbake, kan altså gjøre noe godt med den som gir. Og det har sikkert mange av oss kjent på også. I hverdagen så kan omotenashi være ganske enkelt. Det kan for eksempel være å virkelig lytte til noen uten å sjekke mobilen. Det kan være å huske hva en kollega var bekymra for, og følge opp en ukes tid seinere. Eller det kan være å rydde etter seg på en måte som gjør livet lettere for nestemann. Og det første jeg tenker på her, er jo disse japanske supporterne som rydder på tribunene på fotballstadion etter en fotballkamp. Eller i norsk sammenheng det vi kaller for sporløs ferdsel når vi er ute i naturen. At når vi forlater et sted vi har vært i naturen, så skal det nesten se bedre ut enn da vi ankom stedet. Og det handler ikke om å utslette egne behov eller å bli en slags servicestasjon for andre. Det handler om å legge merke til andre mennesker. Være oppmerksom. Og så handle med omtanke. Og det her syns jeg er så viktig, for jeg syns at vi lever i en tid med mye selvfokus, selvoptimalisering, selveksponering og selvrealisering. Og da kan omotenashi være en god påminnelse. Om at meningen med alt ikke bare finnes i oss selv. Du finner også mening i det som er på en måte rommet mellom oss og andre. I judo er det en tydelig struktur for hvordan man skal forholde seg til hverandre. Man bukker for partneren sin, man bukker seg inn i dojoen og inn på matta, og man takker for treningen. Og de ritualene her er ikke tomme formaliteter. De skal gjøres med mening og hensikt, og de er omotenashi i en slags kroppslig versjon. Det handler også om de små tingene en trener kan gjøre før økta har begynt. Dette kjenner jeg også igjen som lærer. Man planlegger innholdet, ikke bare fordi det er jobben eller en oppgave, men fordi man bryr seg. Man ordner mattene. Man rydder kanskje litt her og der. Det er ingen som ser det nødvendigvis, og det er heller ikke poenget. Det er omsorg for rommet og for menneskene som skal fylle det. Og på samme måte så er omotenashi å legge merke til nybegynnerne som står litt for seg selv og ikke helt vet hva de skal gjøre, og gå bort dit uten at noen har bedt deg om det. Eller å bukke med ekte følelse, og ikke bare nikke med hodet på vei ut døra. Det er små ting, men det betyr noe. Og det er også noe dypere her, fordi judo, og læring generelt, skjer alltid med en partner. Du kan ikke trene alene, på samme måte som du kanskje kan løpe alene, eller løfte vekter alene. Du er avhengig, i judo, av et annet menneskes kropp og vilje og tilstedeværelse. Og det merker du på matta. Du defineres ikke bare av deg selv, men av forholdet, relasjonen til den du bokstavelig talt holder tak i. Kitaro Nishida var den mest innflytelsesrike filosofen i Japan på 1900-tallet. Og han brukte livet sitt på å forstå hva selvet egentlig er. Og svaret hans var at selvet ikke eksisterer uavhengig. Det oppstår i møte med en annen. Det er jo en abstrakt tanke, men i judo så blir den konkret. Du vet ikke hvem du er på matta. Og omotenashi minner oss om at vi er til for hverandre. Og i judo så viser vi det med kroppen. Det var alt for denne gangen, og i neste episode så skal vi faktisk snakke mye mer om kroppen. Og den enkle, men ... ... undervurderte kunsten å spise passe mye. Da skal vi nemlig snakke om hara hachi bu. Det var alt for denne gangen. Likte du det du hørte? Tips gjerne noen andre om JudoMania Podcast. Takk for at du hørte på. Ha det bra.