Japansk livsfilosofi: Kintsugi

Kintsugi er den japanske kunsten å reparere knust keramikk med gull, og å gjøre gjenstanden vakrere enn den var før den knuste. I denne episoden ser vi nærmere på hva det betyr å integrere brudd og tap i stedet for å skjule dem, og hvorfor kintsugi-mentaliteten kan være en naturlig del av judo.

Som vanlig ser vi nærmere på etymologien, den historiske bakgrunnen og en fortelling om shogun Yoshimasa og hans celadonskål.

Dette er del 3 av 6 i sommerserien om japansk livsfilosofi.

Transcript

Denne sommeren utforsker vi japansk livsfilosofi her i JudoMania, og jeg som prøver å bidra til det, heter Arne Midtlund. Og det handler altså om konsepter og tankesett som forhåpentligvis er like relevante i hverdagen din som de var for hundrevis av år siden. Dette er del tre av seks episoder, og hittil har vi snakket om shoshin, nybegynnersinnet, og om wabi-sabi, skjønnheten i det ufullkomne. Så hør gjerne på de episodene også, om du ikke har gjort det allerede. I dag går turen til begrepet kintsugi, som handler om kunsten å reparere det som er ødelagt, med gull. Så får vi se om vi klarer å koble det her sammen med hverdagslivet, og ikke minst judotrening. Kintsugi er kort fortalt en tradisjonell japansk keramikkteknikk, og opprinnelsen er uklar, men teknikken kobles ofte til 1400–1500-tallet og, ikke overraskende, teseremonien. Den best dokumenterte utbredelsen av dette er fra tidlig i Edo-perioden, altså rundt 1600-tallet. Og metoden ligner på det som kalles for maki-e, som er den japanske tradisjonen der man dekorerer lakkerte ting, som skåler, bokser, brett og møbler, med gull- og sølvpulver. Som vanlig starter vi med etymologien, for det kan jo gi oss litt grunnleggende kunnskap om hva dette her betyr. Kintsugi skrives med tre tegn på japansk. Tegnene er satt sammen av kin, som betyr gull, og de to tegnene som utgjør ordet tsugi, som stammer fra verbet tsugu, som betyr å knyte eller å føre videre, sette sammen igjen. Så hvis du tar og slår dette sammen og oversetter det bokstavelig, så blir det altså å sette sammen med gull, eller det vi kan kalle for gullreparasjon. Tegnet for tsugi inneholder streker og små tegn, radikaler, som betyr tråd på venstre side, og helt konkret en silketråd. Og ideen som er innebygd i det her, handler om tråder som flettes, veves eller føres sammen. Og i kintsugi-teknikken så er det gulltrådene langs bruddlinjene som gjør nettopp dette. Og for oss judoutøvere så finnes det enda et lite interessant lag i denne symbolikken. Tegnet for tsugi er nemlig det samme som i det ordet vi bruker i judo, tsugi-ashi. Og det er jo det vi ofte omtaler som fot følger fot, eller direkte oversatt «følgeskrittet». Og dette er en av de grunnleggende måtene å bevege seg på i judo. Her føres altså den ene foten etter den andre, uten at føttene krysser hverandre. Er venstre fot foran, så skal den være der hele tida, og motsatt. Bevegelsen fortsetter som en slags sammenhengende tråd eller søm, og det er derfor det kalles for tsugi-ashi. Ashi betyr fot, og i tsugi-ashi så er det kontinuiteten i bevegelsen som er poenget. Kintsugi bruker samme tegn om sammenføyningen av det som er brutt, og begge handler om det samme — tråder som føres videre, knytes sammen og fortsetter. Det fins også et synonymt begrep, kintsukuroi, der tsukuroi betyr å lappe eller å bøte. Kintsugi vektlegger sammenkoblingen, kintsukuroi selve reparasjonshandlingen. Så det er kanskje ikke så viktig i denne sammenhengen, men det kan være greit å vite om, for når vi først nerder litt på japanske ord og uttrykk ... I praksis brukes disse begrepene om hverandre, men kintsugi regnes som den historisk presise betegnelsen for selve teknikken. Jeg nevnte tidligere maki-e, der gull ble brukt som pynt eller ornament. I kintsugi er det det samme prinsippet, men her brukes gull som et bindemiddel, eller som en slags lim i skjøter. Det blandes med urushi, som er et lakkstoff fra et bestemt tre, og så påføres dette langs bruddlinjene. Og da får vi en gjenstand som helt tydelig viser at den har vært knust, og nettopp derfor, i japansk estetisk tenking, har blitt vakrere enn det den var før den knuste. Og på akkurat det punktet her syns jeg kintsugi minner litt om wabi-sabi. Wabi-sabi handler om å akseptere det ufullkomne slik det allerede er, f.eks. en sprukket overflate eller en uregelmessig form. Kintsugi handler om å utnytte bruddet eller det ødelagte, og reparasjonen av det, slik at gjenstanden blir til noe nytt og bedre enn det den var i utgangspunktet. Hvis du vil se en illustrasjon som viser hvordan kintsugi ser ut, så kan du selvfølgelig gå inn på nettsidene judomania.no. Søk på kintsugi, så finner du en illustrasjon der. Kintsugi vokste ikke fram i et vakuum. Teknikken har røtter i to parallelle tradisjoner. Dette urushi-lakkarbeidet, lakkeringen, der håndverkere allerede bruker gull som dekorasjon på lakkerte gjenstander. Og teseremonien, selvsagt. Der hvor hver enkelt skål ble tillagt en estetisk og spirituell verdi langt utover det funksjonelle. Den korte og folkelige opprinnelseshistorien til kintsugi handler om en shogun, Ashikaga Yoshimasa, som levde fra 1436 til 1490. Han skal ha blitt så skuffa over en stygg reparasjon på sin kinesiske celadonskål at han fikk håndverkerne til å lage noe vakrere. Og det her skal ha blitt starten på det vi omtaler som kintsugi. Akkurat om dette faktisk skjedde eller ikke, er det veldig vanskelig å si noe sikkert om. Det fins en skål som kalles for Bakohan. Bakohan betyr gresshoppeklemmen. Og denne skåla var allerede sprukket da den kom i Yoshimasas eie. Han sendte den tilbake til Kina for å få en ny en. Han reklamerte, rett og slett. Men de klarte ikke å produsere celadon av tilsvarende kvalitet, og derfor reparerte de den i stedet. Men det gjorde de ikke med gull, de prøvde å lappe dette sammen med metallklemmer. Og disse klemmene skulle ligne på gresshopper, og derfor kalles skåla for Bakohan. Den har jeg lagt ut et bilde av, og når du ser det bildet, så ser du at det ligner jo ikke på kintsugi i det hele tatt. Så nøyaktig hvorfor denne historien av mange regnes som opprinnelseshistorien til kintsugi, er jeg rett og slett litt usikker på. Vi vet at teknikken oppsto omtrent på denne tida her. Samtidig, for oss som har hørt historien om wabi-sabi, så passer jo ikke det her helt med den nøkterne stilen som hørte til teseremonier og den slags. Så vi får vel kanskje bare slå oss til ro med at denne teknikken oppsto sånn for ca. 500 år siden. Kintsugi som metafor, altså som en metafor i vår hverdag, kan handle om hva vi gjør med nederlag, tap og skuffelser. Velger vi å skjule det, eller å integrere det i hverdagen vår, i vår egen livshistorie? Og i vestlig kultur så har vi kanskje en sterk dragning mot å få noe til å framstå som helt og perfekt. Vi har lyst til å legge skjul på at vi har mislyktes, at vi er usikre, at vi sliter, og vi presenterer gjerne høydepunkt i liv og karriere når vi er i festlig lag eller sammen med familie, eller vi driver med selvrepresentering på sosiale medier. Vi legger ut det som ser bra ut, og det knuste og ødelagte gjemmer vi ofte bort. Det kan være flere årsaker til det, og noen gode grunner også, men kintsugi snur dette litt på hodet. Bruddene, skrammene, er ikke noe å skamme seg over. De er en del av den du er, og de kan gjøres om til noe verdifullt. Psykologisk forskning støtter også ideen om å integrere vanskelige erfaringer framfor å fortrenge dem. For det kan på sikt bidra til vekst, og i ekstreme tilfeller det vi kaller for posttraumatisk vekst også. Det er ikke nok å bare overvinne eller overleve det vonde. Man kan faktisk vokse videre og ut fra det. Hvis man er villig til å se på sprekkene, kan vi jo si, som en del av den man har blitt. Det betyr jo ikke at du skal drive terapi på sosiale medier, eller insistere på at alt vondt var egentlig bra. Og det er ikke alltid sånn at når én dør lukkes, så åpnes to nye, som jeg liker å si. Men det kan jo bety at du kan slutte å behandle dine egne begrensninger og feil som noe du først og fremst må unngå, minimere eller kamuflere. Hva om du i stedet spurte: Hva lærte jeg av dette, og hva har det gjort meg til? Perfeksjonisme er nemlig kintsugis fiende, og forskning sier også at nevrotisk perfeksjonisme, der feil er uakseptable og selvverdien din, altså din vurdering av deg selv, er knytta til prestasjoner, øker risikoen for angst og depresjon og prokrastinering. Det betyr ikke at kintsugi er et argument for slurv eller likegyldighet, det betyr heller at du har et argument for å gi deg selv lov til å være menneskelig. Og som vi vet, det er menneskelig å feile. Likevel kan vi legge til et lite forbehold. Kintsugi har fått stor oppmerksomhet utenfor Japan, og særlig i Vesten. Og det har blitt et slags populært metaforbilde i sånn selvutviklingslitteratur. Men det finnes noen som påpeker at dette idealbildet av kintsugi ikke gjenspeiler hverdagen til moderne japanere flest. Faktisk kastes ting ganske raskt, gjerne før de en gang er knust, om de ikke lenger gnistrer av glede, for å parafrasere KonMari-filosofien som den japanske ryddeguruen Marie Kondo har utvikla. På en måte så trenger vi jo ikke å avvise kintsugi, men vi kan minne oss selv på at kintsugi, akkurat som wabi-sabi og shoshin, fungerer best som noe man kan strekke seg mot, og ikke som et faktum som viser hvordan japanere faktisk lever. Utenlandsk beundring for denne typen konsepter kan jo være nyttig for japanere, og en slags selvrefleksjon rundt hva en kultur er i stand til å romme. Og det samme argumentet kan vi jo bruke på oss selv. Kintsugi er ikke nødvendigvis en beskrivelse av hvem vi er, men heller en slags invitasjon til hvem vi kan bli. Så må vi jo som vanlig koble det her til judo, og judo er jo en sport der du faller. Du faller ofte. Du faller faktisk på hver eneste trening, og det er en grunn til at det første du lærer, er fallteknikk. Ukemi, som det heter, er grunnlaget for alt annet. Og ukemi, eller fallteknikk, er så viktig at jeg tidligere til og med har lagd en egen podkastepisode om akkurat det. Før du lærer å kaste, så lærer du faktisk å bli kastet, og håndtere det. Og det er kintsugi i praksis. Du kan jo si at hvert fall er en form for brudd, et slags øyeblikk der planen din ikke holdt, der noen var sterkere eller smartere enn deg akkurat der og da. Men hva gjør du med det? En judoutøver med kintsugi-mentalitet reiser seg, analyserer hva som skjedde, og tar med seg erfaringen videre. Og da blir dette fallet en slags gyllen linje i mønsteret som utgjør deg som judoutøver. Og mange av de fremste judoutøverne i historien er kjent for denne evnen til å komme tilbake etter store tap. Ryoko Tani, som er en av de mest suksessrike judokaene noen gang, tapte OL-finalene både i 1992 og 1996, før hun tok fem verdensmestertitler og to olympiske gull. Hun lot seg ikke definere av tapet, men ble heller definert av hva hun gjorde med det. I judo, som i livet ellers, så er det ikke alltid den som aldri faller, som er sterkest. Det er den som vet hvordan han eller hun faller, og som alltid reiser seg. I neste episode skal vi snu blikket litt utover, og da skal vi snakke om omotenashi, kunsten å tjene andre av hele sitt hjerte. Det var alt jeg hadde for denne gangen. Takk for at du hørte på. Ha det bra.