Japansk livsfilosofi: Wabi-sabi

Hvorfor kan et slitt teppe, en gammel teskål eller et arr på kroppen opplevelses som vakrere på grunn av sporene de bærer? Det er kjernen i wabi-sabi, et japansk begrep som handler om skjønnheten i det ufullkomne og det forgjengelige.

I denne episoden ser vi nærmere på hva wabi-sabi egentlig betyr, både etymologisk, filosofisk og i praksis. Vi tar turen innom Zen-presten Murata Juko og hans brudd med 1400-tallets perfekte, kinesiske te-redskaper, temesteren Sen no Rikyu og hans skjebne, og vi ser på hvordan to enkle kanji-tegn kan romme alt fra patinaen på en gammel kopp til livets siste fase. Og hva i alle dager har alt dette med judo å gjøre?

Dette er andre episode i en serie på seks om japansk livsfilosofi og tankesett som er like relevante i dag som de var for hundrevis av år siden.

I neste episode: kintsugi – kunsten å reparere det knuste med gull.

Transcript

Hei, du hører på Judomania, og jeg heter Arne Midtlund.
Denne sommeren utforsker jeg japansk livsfilosofi, konsepter og tankesett som kan være like relevante i vår hverdag som de var for hundrevis av år siden.
Og på ulike måter så er de også forankra i judofilosofien.
Dette er del to av seks episoder.
I forrige episode snakka vi om chushin.
Vil du vite mer om det, bør du selvsagt høre på den episoden.
I dag skal vi ta for oss noe som bygger litt videre på det, nemlig wabi-sabi, skjønnheten i det ufullkomne og det forgjengelige.
Wabi-sabi er egentlig to separate begreper som over tid har vokst sammen til ett.
Men som vanlig så inneholder jo begge ordene mer informasjon enn det en enkel oversettelse kan avsløre.
Og som vanlig så syns jeg at kanji-tegnene og etymologien rundt dem er et bra sted å begynne.
Wabi-tegnet er sammensatt av radikalen, eller streken, tegnet for en person og tegnet for hjem.
Og den visuelle ideen som er innebygd i det her, er en person som står alene og lener seg inntil det lille huset sitt.
Og det forteller oss noe om hva Wabi opprinnelig handla om.
Det handla om ensomhet knytta til naturen, til det enkle, og til det som er langt unna byens støy, kjas og mas.
Og hvis noen av dere reagerte på begrepet ensomhet, så kan jeg jo si at verbet vabu hadde en ganske negativ klang opprinnelig.
Det handla om å leve i fattigdom, og om sorg over uoppfylte ønsker.
Men etter hvert, i buddhistisk og taoistisk tenking, ble begrepet gradvis forstått annerledes, og det skifta litt betydning.
Og fra omtrent på 1300-1400-tallet skifta Wabi karakter, og nå ble det ensbetydende med en slags ro og aksept for det enkle, den åndelige rikdommen som man kan finne nettopp i det enkle.
Sabi-tegnet er sammensatt av streken, radikalen, som symboliserer et tak, altså en vannrett strek, som skal vise taket på et hus, og tegnet som kan bety gammel mann eller onkel.
Og forestillingen som er bygd inn i dette skrifttegnet, er en gammel person som står under et tak.
Og her så man for seg noen som på en måte lever i sin siste livsfase.
Noen som holder på å gi slipp på alt.
Og de sier også noe om hva Sabi opprinnelig handla om.
Kulde, forfall, ensomhet, og kanskje noe som visner.
Men her er det noe jeg syns er litt spennende og fascinerende.
Tegnet leses jo 'sabi', men i butistisk tenking i Japan så har det også en 'on-lesing', altså en kinesisk-inspirert uttale.
Og da leses det 'jaku', og det dukker blant annet opp i begrepet ...
Nyu jaku, som betyr 'å entre stillheten'.
Det brukes gjerne om en munk eller prest sin død.
Det har å gjøre med det buddhistiske nirvana, men i dette tilfellet det som kalles pari-nirvana.
Altså den absolutte og endelige frigjøringen fra lidelsen, som vi som har lest litt om buddhisme, vet at buddhismen er veldig opptatt av.
Alt er lidelse, osv.
Så i buddhistisk tenking så er ikke det her noe dystert, det er bare det som skjer med alt som har levd.
Så her er det altså i samme tegn, eller samme grunntanke, en gammel person under et tak i sin siste fase.
Men avhengig av hvordan det leses, kan det bety alt fra patinaen på en gammel teskål til selve overgangen i et menneskeliv.
Sabi og Jaku er to sider av den samme forestillingen om det som har levd ut sin tid.
Og så er det også denne detaljen her.
Det japanske ordet for rust uttales også sabi.
Og kanji-tegnene er forskjellige, men flere lingvister mener at de to ordene opprinnelig var det samme talte ordet i det tidlige, førskriftlige Japan.
Rust og det melankolske forvallet som gjør en gammel gjenstand vakker, delte én og samme lyd, sabi, i det japanske språket, og kanskje også den samme assosiasjonen.
Og at metallruster eller en gammel steinlanterne dekkes av mose, er begge uttrykk for det samme, at det som er gammelt, bærer spor av sin alder, rett og slett.
Wabi Sabi er ikke en teori som ble skapt av noen få filosofer som satt og tenkte og grunnet over dette her.
Wabi Sabi har gradvis vokst fram gjennom ritualer knytta til teseremonien.
Og zen-presten Murata Joko, som levde på 1400-tallet ...
Begynte å erstatte de eksklusive kinesiske teredskapene med enkle, rustikke japanske kar av leire og bambus.
Og det var bevisst.
Det skulle bryte med det som var samtidas mote.
Den japanske eliten foretrakk kinesiske importvarer.
De ble kalt for karamono, altså kinesiske ting.
Og det var glatte, elegante, perfekte og kostbare gjenstander fra Song og Min-dynastiet, som da var statussymboler i samuraiklassen.
Joko snudde dette på hodet, og han mente at når man går inn i tehuset, så må man legge fra seg hverdagens rangordning.
I tehuset skulle alle være like.
Tehuset hans var på fire og en halv tatami-matte, og det var et bevisst valg som skulle skape intimitet og enkelhet.
Redskapene han brukte, hadde fingermerker og ujevnheter, men det var også selve poenget.
Han etterlot seg et brev til en elev, Kokoro Nufumi, i 1488 er det datert til, som er det tidligste sporet av det vi kaller wabisabi-estetikk i våre dager.
Da finner vi et sitat som sier mer enn mange andre forklaringer.
Det er altså Murata Yoko som har skrevet dette her.
Jeg liker ikke månen når den skinner uten skyer.
En måne som er tidvis skjult bak skyer, er vakrere enn en som lyser klart og uhindret, det var iallfall Yokus mening.
Det perfekte er kjedelig, og det ufullstendige gir rom for noe mer.
Og skjønnheten finnes ikke i det dyre og perfekte, men i det som har sjel.
Og denne tanken var ikke helt ny, for den finnes også i en essaysamling fra 1300-tallet, der det står at det ufullstendige alltid er mer gripende enn det fullstendige.
Men det var Yoku og teseremonien som gjorde dette her til noe konkret og håndfast.
Jokus arv ble ført videre utover på 1500-tallet mot 1600-tallet.
Og da var det en som het Zen no Rikio.
Og Rikio bygget et tehus der gjesteinngangen var så lav at selv de mektigste måtte bøye seg for å komme inn.
Og det var selvfølgelig bevisst.
Og skulle vise at her er alle like, og ydmykhet er inngangsporten til den følelsen.
Og vil du se en slags illustrasjon over hvordan et tehus bør se ut, så kan du gå inn på udomania.no, så ser du en figur der i denne saken, som hører til denne episoden.
En kjent anekdote forteller at Rikios herre, den mektige krigsherren Toyotomi Hideyoshi, hadde hørt at Rikios hage var full av vakre praktvindelblomster.
Han ba om å bli invitert til en teseremoni der, men da han ankom, så var hele hagen rydda.
Det var ikke en blomst å se.
Inne i tehuset, derimot, i tokonoma-nisjen, så sto det én enkelt, perfekt, utvalgt praktvindel.
Rikio hadde fjerna alt det andre for at nettopp den ene skulle tre fram.
Én blomst, ingenting mer.
Og det er wabi-sabi i praksis.
Ikke vise alt du har, men å velge ut denne ene som gjør inntrykk.
Hideyoshi, selvsagt, var av en litt annen støpning.
Han fikk bygd et portabelt tehus kledd i gullblader.
Det er kjent i Japan, og det fins flere replikar- eller modeller bygd opp av det, for originalen er ødelagt.
Det ble kalt for Det gylne tehuset.
Det var konstruert sånn at det kunne demonteres og settes opp igjen der han befant seg, og det fulgte ham helt inn i Korea på felttoget der i 1592.
Rommet var på tre tatamimatter, altså enda mindre enn Yokus spartanske 4,5.
Men det var altså kledd fra gulv til tak i gull, med vegger, søyler og tak i forgylte blader, og på innsiden var det fora med rødt silkestoff.
Det var altså det samme lille rommet, men ironisk nok med stikk motsatte verdier, og det er jo vanskelig å tenke seg noe mer annerledes enn det Wabi Sabi står for.
I 1591 beordra Hideyoshi Rikyo til å begå seppuku, altså rituelt selvmord, og årsaken er omdiskutert og aldri helt avklart.
Den offisielle begrunnelsen var at han hadde krenket keiseren og herskeren, samt en urimelig prissetting og handel med teredskaper.
Men mange historikere mener at det var en dypere årsak, og at Hidioshi rett og slett ikke tålte at en temester sto høyere i folks aktelse enn han selv.
Ricu var da sytti år gammel, og han holdt en siste teseremoni for sine nærmeste før han døde.
Da gjestene hadde fått teen sin, ga han hver av dem et teredskap som minne.
Unntaket var skåla.
Den knuste han, ifølge tradisjonen med ordene Aldri mer skal denne koppen, tilsølt av ulykkens lepper, brukes av et menneske.
Deretter begikk han Seppeku alene i rommet.
Denne fortellingen er ikke lett å bekrefte.
Den fins i en bok som kalles for 'The Book of Ten', som kom i 1906.
Det har jo ingen primærkilder og ingen samtidige dokumenter som kan bekrefte alt det her.
Men den er i hvert fall en godt forankra fortelling fra japansk kultur.
Wabi Sabi kan gi oss en viktig påminnelse i våre dager også.
Vi lever i en kultur som hele tida forteller oss at vi bør bli bedre, at vi bør se bedre ut, at hjemmene våre bør være vakrere, at livene våre bør fotograferes i det perfekte lyset, og ikke minst at vi stadig bør spise og trene bedre.
Og sosiale medier har forsterka dette til nesten et uutholdelig nivå.
Wabi Sabi tilbyr oss, eller gir oss, en stikk motsatt tilnærming, og det handler om å se seg rundt og legge merke til, og sette pris på, det som har levd.
Den slitte stolen som vi vil kaste, koppen med en liten sprekk langs hanken, gulvet med merker etter tiår, med støvler og barneføtter.
Dette er ikke mangler som trenger å fikses, men heller et bevis på at noen faktisk har bodd og levd et liv.
Så wabi-sabi er en filosofi som hviler på tre enkle erkjennelser.
Ingenting varer evig.
Ingenting er helt ferdig, og ingenting er helt perfekt.
Og det er ikke en oppfordring til å være likegyldig med det du har rundt deg, du skal ta vare på ting, men det handler mer om å skille mellom det som faktisk bør forbedres.
Og det vi kritiserer kun fordi omgivelsene har skapt forventninger til det, eller til oss.
Og det kan være en veldig befriende distinksjon.
Wabi er retta mot det indre, altså det å ha en åndelig ro i møte med det enkle og det mangelfulle.
Og Sabi er retta mot det ytre, skjønnheten i det som finnes, i alt som eldes med verdighet.
Da skal vi prøve å avslutte med en liten kobling til judo også, det hører jo med i judopodkasten vår.
De fleste judoutøvere jeg kjenner, meg selv inkludert, har fått noen skader opp gjennom åra.
Det kan være et vondt kne, en øm skulder, noen forstua fingre, ører eller tær som har fått litt hard medfart.
Og det er vanskelig å drive med judo i mange år uten at kroppen bærer litt preg av det.
Samtidig så skal man jo si det at det å ikke trene ville gi enda større utfordringer for kroppen, og det er nettopp det Wabi Sabi kan gi oss et språk for å forstå.
Dette er nemlig en naturlig del av det å trene judo i mange år.
Disse sporene er ikke tegn på at noe har gått galt, de er heller tegn på at du har vært der, gang på gang på judotrening, over lang tid.
Det vonde kneet forteller en historie, og den vonde skulderen forteller også en historie.
Yigoro Kano valgte ikke tilfeldig begrepet judo.
Do betyr vei, og en vei innebærer bevegelse.
Og vi kan si at bevegelse etterlater seg spor.
Og wabi-sabi er filosofien som lærer oss å se disse sporene som noe vi kan verdsette.
I neste episode tar vi et skritt videre på veien, kan vi si.
Da skal vi snakke om kintsugi, som handler om kunsten å reparere det knuste med gull.
Likte du denne episoden?
Del den, da vel.
Det hadde vært kult om så mange som mulig fikk høre om de temaene jeg tar opp i Judomania.
Husk også å sjekke innom nettsida eller YouTube eller TikTok eller Instagram eller Facebook, der Judomania også har sine egne innlegg og tekster og bilder du kan se på.
Det var alt for denne gangen.
Takk for at du hørte på.
Ha det bra.