Japansk livsfilosofi: Shoshin

Hva skjer når en erfaren judoutøver bestemmer seg for å møte en teknikk som om det er første gang? Det er kjernen i shoshin, et japansk begrep som bokstavelig talt betyr «det opprinnelige hjertet».

I denne episoden ser vi nærmere på hva shoshin egentlig betyr - etymologisk, filosofisk og i praksis. Vi tar turen innom zen-mesteren Dogen på 1200-tallet, noh-teatrets grunnlegger Zeami Motokiyo, og Shunryu Suzukis klassiker Zen Mind, Beginner's Mind. Og vi spør: hva har dette med judo å gjøre?

Dette er første episode i en serie på seks om japansk livsfilosofi og tankesett som er like relevante i dag som de var for hundrevis av år siden.

I neste episode: wabi-sabi - skjønnheten i det ufullkomne og det forgjengelige.

Transcript

Hei, jeg heter Arne Midtlund, og du hører på JudoMania.
Hver sommer lager jeg saker som knytter seg til et bestemt tema.
Disse episodene er litt kortere enn vanlig, og denne sommeren er ikke noe unntak.
Tidligere har jeg lagd serier om kampformer fra ulike kulturer, judoens grunnleggende verdier, eller om de aller høyeste beltegradene i judo.
Denne sommeren skal vi ta for oss japansk livsfilosofi, konsepter og tankesett som har prega japansk kultur gjennom ...
Generasjoner som kanskje fortsatt kan si oss noe viktig om hvordan vi lever, trener og møter andre mennesker i våre dager.
Og ikke minst, mange av disse tankene har jo en tydelig overføringsverdi til judo, selv om de er langt eldre enn judo som moderne kampform.
Dette er del én av seks, og vi starter med begrepet shoshin, nybegynnersinnet.
Jeg liker alltid å starte med etymologien, altså ordenes opprinnelige betydning.
Shoshin skrives med to tegn på japansk.
Det første tegnet, sho, betyr første eller opprinnelig.
Det andre tegnet har to lesemåter.
Kokoro, som er det gamle, japanske, innfødte ordet, kan vi si, og xin, som er den kinesisk-inspirerte uttalen.
Som brukes i sammensatte begreper, som for eksempel shoshin.
Uansett så betyr begge ordene skinn, altså kokoro – hjerte, eller sinn.
Men det er selvsagt mer å hente her, fordi tegnet for dette her handler ikke bare om hjertet som organ.
I japansk og kinesisk tenking så blir psykologiske funksjoner, følelser og intensjoner tilskrevet ...
Hjertet.
På japansk så skiller man egentlig ikke mellom tanker og følelser, sånn som vi gjerne gjør på norsk.
Og shin brukes som alt fra det fysiske hjertet til sinn, ånd og folks innerste vesen.
Og det er jo et poeng som kan forsvinne litt i en direkte oversettelse til norsk – nybegynnersinnet.
Egentlig er jo det ordet litt klønete, for på norsk bruker vi jo nesten aldri ordet 'sinn' alene.
Det finnes i noen faste uttrykk, som f.eks.
å ha et åpent sinn, eller tap og vind med samme sinn.
Ikke bare i disse uttrykkene, men også i sammensatte ord, som sinnsro eller sinnssyk.
Men som frittstående begrep, så er ordet litt tomt og litt gammeldags.
Vi kan jo kalle det litt arkaisk.
Nybegynnerhjertet ville kanskje vært en varmere og like presis oversettelse.
Det opprinnelige hjertet, det uferdige hjertet, eller det åpne hjertet.
Men på norsk så har ordet 'hjerte' ofte en litt sånn sentimental konnotasjon, og da mister vi jo den dimensjonen som har med tanker og holdninger å gjøre.
Og dette er jo ikke helt fremmed for oss på norsk heller, for vi kan jo si at vi må legge sjela i noe, men vi kan også samtidig snakke om at vi må ha en helhjertet innsats.
Så jeg vil jo si at det er ikke noen enkelt norsk oversettelse som klarer å romme hele bredden av uttrykket 'shoshin' samtidig.
Så derfor kommer jeg rett og slett til å bruke det ordet.
Men nå har vi jo fått litt teori og etymologi knytta til det, så da går det kanskje bra.
Men hjertet er ikke bare et ord, det er også en byggestein, som finnes inne i dusinvis av andre kanji-sammensatte kanji-ord.
Tegnet for å tenke eller å elske eller tristhet inneholder også dette hjertetegnet.
Så det betyr på en måte at selve skriftspråket i Japan er bygd opp rundt en tanke om at følelser OG tanker hører sammen.
Det er rett og slett skrevet inn i tegnene.
I klassisk kinesisk og japansk buddhisme betegner shoshin sinnet, eller innstillingen, eller følelsen, eller tankene, eller hjertet, som man har i begynnelsen av en læreprosess.
Så shoshin er ikke noe du vokser fra, men noe du egentlig oppsøker og vender tilbake til.
En morsom, språklig detalj, syns jeg, handler om shodan.
Fordi vi som trener judo, vet at det første svarte beltet kaller vi for shodan.
Og sho, i shodan, er nøyaktig det samme tegnet som sho i shoshin.
Tegnet som handler om det opprinnelige, eller det første.
Jeg har mange ganger hørt at sjodan ikke bør omtales som en mestergrad, men heller at det er nå du kan begynne å lære på ordentlig.
Her ser vi at det bokstavelig talt er skrevet inn i selve ordet.
Det er ikke tilfeldig at det vi kan kalle for 'Reisen mot teknisk mestring', begynner med en grad som bærer tegnet sjo.
Sjodan er ikke målet, det er starten på en dypere form for læring.
Shoshin har altså dype røtter i zen-buddhismen, som vi hørte.
Og Dogen Senji, en av de store zen-mesterne, behandla dette ordet i sitt hovedverk allerede på 1200-tallet.
Og et par århundrer seinere, på 1400-tallet.
Så fikk Shoshin sitt mest kjente uttrykk i No-teatret, et sånt klassisk japansk teater.
Veldig sånn oppstilt og teatralsk, for å si det sånn.
Og i et sånt teaterstykke av Seami Motokyo, så ble det følgende ordspråket formulert.
Shoshin.
Wasuru.
Bekarasu, og det betyr glem aldri nybegynnersinnet.
Og dette har siden levd videre som et av de mest siterte ordspråkene i japansk kultur.
Og her er det en interessant nyanse, syns jeg.
For Siyamis opprinnelige budskap er ikke helt det samme som vi legger i begrepet.
For Siyami handla Shoshin ikke om å møte verden som om du aldri har lært noe, men det handla om å ta med seg erfaringene fra alle livets første ganger inn i nye situasjoner.
Så nybegynnersinnet er ikke en oppfordring om å late som du er helt blank, en slags tablarasa.
Men en påminnelse om å beholde eleven i deg, altså lærelysten, nysgjerrigheten i deg, uansett hvor langt du har kommet.
Osiami delte shushien inn i tre stadier.
Ett stadie i ungdommen, ett i moden alder og ett i alderdommen, og hvert stadie hadde sin egen form for åpenhet og sårbarhet.
Å glemme nybyene sine var ikke bare en mangel på ydmykhet, det var å miste selve kimen til videre vekst.
Og der Siyami var opptatt av erfaringens rolle, så la zen-mesteren Suzuki vekt på nysgjerrighet.
Og i boken 'Zen Mind', fra 1970, som spredde seg som en farsott i Vesten, så skriver han at nybegynnerens sinn har i seg mange muligheter.
Mens i ekspertens sinn så finnes det få muligheter.
Vi avslutter med hva chushin kan bety i hverdagen, og så skal vi se litt på hva vi kan bruke det til i judo.
For i praksis handler det ikke om å late som du er dummere enn du er, eller glemme alt du har lært.
Det handler altså om en innstilling til det du gjør.
Og i våre dager så lever vi jo i ei tid hvor informasjon aldri har vært lettere tilgjengelig.
Du kan se hundrevis av judovideoer, tusenvis av judovideoer, lese deg opp på teknikker, og få svar på det meste i løpet av sekunder.
Og alt det kan jo være bra.
Men shoshin-innstillingen minner oss på at det finnes en form for læring som bare kommer gjennom å erfare noe på kroppen.
Litt sånn som Dewey, for oss pedagoger, snakker om 'learning by doing'.
Og skillet mellom å vite og å kunne minner meg noe om en norsklærerkollega sa da jeg var helt ny lærer og omtalte han som en ekspert i et eller annet vi skulle undervise i. Da stoppa han meg og sa at han helst ville kalles en amatør, som kommer fra det latinske amare, og elske, altså en som elsker noe fordi han brenner for det.
Ekspert er på sin side avledet av 'experi', som vi finner i erfaring og eksperiment, og det betegner hva du har gjort.
Amatør handler om hvorfor du gjør det, og ekspert handler om hva du har gjort.
Shoshin er kanskje det japanske svaret på denne tankegangen og dette skillet mellom de to begrepene.
Og forskning støtter det her.
Psykologen Carol Dweck viste gjennom noen tiår med studier at de som ser på evner som noe de kan utvikle, ikke noe de enten har eller ikke har, gjør det merkbart bedre over tid.
Og nå kan man si at dette er helt selvsagt, men likevel er det verdt å minne seg selv på det, syns jeg.
Shoshin er den japanske versjonen av denne innsikten, bare at Shoshin er noen hundre år eldre.
Og mitt favorittsitat i den sammenhengen her er jo det 'Den som anser seg som ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig'.
Da skal vi bare ta en kort, liten kobling til judo også, før vi gir oss for denne gangen.
I judo finnes shoshin overalt, selv om begrepet sjelden eller aldri brukes eksplisitt i en duyo.
Etter mer enn 40 år i judo så syns jeg fortsatt det er spennende å lære den samme teknikken på nytt, men kanskje på en litt ny måte.
Og det er interessant å observere hvordan utøvere tar imot alternative innfallsvinkler.
For her er noen åpne og nysgjerrige, jeg vil si de aller fleste.
Andre kan være opptatt av å beskytte sin egen versjon.
Og mitt mål er hvert fall, hver gang jeg gjør en teknikk, eller blir undervist i en teknikk, å tenke at dette er første gang, sånn at jeg skal ha et åpent sinn.
Og det lykkes selvsagt ikke alltid, men det er målet.
Kanskje noen som ser meg, vil si at det ser ut som det er første gangen også, men det kan jeg leve godt med.
Yigoro Kano, altså utvikleren av judo, så ikke judo primært som et kampsystem, men som en metode for personlig utvikling.
Og med en sjoskinn-innstilling så blir det jo nettopp det.
Det krever at man aldri slutter å vokse, aldri slutter å ønske å utvikle seg.
Til syvende og sist handler det også om ydmykhet, og i judo, der det bokstavelig talt legges i matta med jevne mellomrom, er ikke ydmykhet bare en teoretisk idé.
Det er rett og slett et krav.
Det var det jeg hadde for denne gang.
Neste gang skal vi snakke om wabi-sabi.
Takk for at du hørte på.
Ha det bra.