Judo i krig - kampsport som statlig redskap

Hva skjer med en kampkunst når staten tar over? I denne episoden ser vi nærmere på judo under andre verdenskrig – en periode som sjelden får oppmerksomhet, men som sier mye om hva judo egentlig er. Vi ser på hvordan Jigoro Kanos pedagogiske prosjekt gradvis ble innsnevret og omtolket, hvordan budo ble en del av Japans nasjonale mobilisering, og hva som skjedde med judo etter nederlaget i 1945. Er dette misbruk av en kampkunst – eller bare historien som gjør det den alltid gjør?

Transcript

Det finnes noen perioder i judohistorien som sjelden får spesielt mye oppmerksomhet.
Og en slik periode er andre verdenskrig.
Og jeg er jo på ingen måte til stede overalt hvor man prater om judo.
Men inntrykket mitt er iallfall at det snakkes lite om hvordan judo faktisk ble praktisert rett før og under krigsåra mellom 1939 og 1945.
Nå kan man jo selvsagt innvende og hevde at dette er et veldig smalt spørsmål for spesielt interesserte.
Og det er det kanskje.
For det er jo faktisk sånn at det jeg forbinder med Japan og andre verdenskrig, koker ned til en fire-fem punkter.
Det er selvfølgelig angrepet på Pearl Harbor.
Og så er det disse kamikaze-pilotene, disse selvmordsbomberne i disse flyene.
Og så er det atom- og hydrogenbombene i Hiroshima og Nagasaki.
Og så er det disse bildene av Japan som kapitulerer 15.8.1945.
Men det er jo, med respekt å melde, altfor tynt.
Det er kanskje ikke så rart.
Andre verdenskrig ligger jo stadig lenger unna oss sånn tidsmessig.
Og geografisk så ligger jo Japan på den andre siden av jordkloden.
Så det er kanskje ikke så rart, nei, at vi ikke vet så mye om hvordan det gikk med judo under disse krigsåra.
Men smale temaer for spesielt interesserte.
Det er jo vår spesialitet her, vi som hører på Judomania.
Og jeg som skal prøve å dykke litt ned i dette, heter Arne Midtlønn.
Når vi nå skal se litt nærmere på judo og utviklinga av judo under andre verdenskrig, så tenker jeg at det først kan være greit å sette seg litt inn i hvilken rolle Japan hadde under andre verdenskrig.
Og det er det jo sikkert skrevet mange tjukke bøker om, men jeg skal prøve å gjøre det kort.
Japan hadde deltatt på alliert side, altså på Englands side under første verdenskrig.
Men etter første verdenskrig så bevegde de seg raskt i en annen retning.
Og her var det flere årsaker til det.
De ytre årsakene var at Japan foreslo rasemessig likestilling som en del av Folkeforbundets regler i 1919.
Og for oss så høres jo det selvsagt ut, men på denne tida her ...
Så var altså ideen om at raser hadde ulike egenskaper på moten i den vestlige verden, med alle de tragiske utfallene det både hadde hatt tidligere, og fikk noen år seinere.
Forslaget fikk faktisk flertall.
Men likevel så fikk de ikke gjennomslag, eller det ble nedstemt fordi USA og Australia nekta å godta det.
Japan hadde jo kjempa side om side med disse landene under første verdenskrig, men nå opplevde de likevel ...
At de ikke ble behandla som likeverdige partnere i et internasjonalt samarbeid.
Og da USA i 1924 innførte en innvandringslov som stengte ute japanske immigranter, så ble denne ydmykelsen ytterligere forsterka.
Når det gjelder de indre årsakene, for det liker vi å snakke om i historie ... Så var det noen indre faktorer òg som forsterka denne utviklingen som Japan fikk i mellomkrigstida.
Jordskjelvkatastrofen i 2023 spilte en rolle.
Og i kjølvannet av den, eller i tillegg til den, så kom det jo en økonomisk krise på slutten av 1920-tallet.
Og da ble de liberale partiene i Japan svekka.
Og dermed ble Japan mer sårbart for militære, eller militante, og nasjonalistiske krefter.
Og 27.9.1940, da var andre verdenskrig i gang, da ble Japan en del av en tremaktspakt sammen med Italia og Tyskland.
Og der hadde de både et militært samarbeid og en garanti for at Japan skulle få sikra sine imperialistiske ambisjoner i Asia.
De hadde jo et ønske om å nedkjempe Kina og mange andre land rundt seg.
Og ironien i det her er jo slående.
Det at Japan allierer seg med Tyskland, altså.
Sett i lys av at de foreslo en idé om rasemessig likestilling i folkeforbundet.
Og nå er de altså på lag med det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland.
Så hva skjedde egentlig med judo i en tid som var prega av krig og nasjonalisme og mobilisering?
Vi veit jo at de hadde utvikla judo som et system som skulle være basert på en effektiv bruk av kropp og sinn, kan vi si.
Og ideen om gjensidig velferd og nytte.
Men bare noen år seinere trener japanske skolegutter judo som en del av et nasjonalt prosjekt for disiplin, lojalitet og forberedelse til krig.
Så i hvilken grad ble da Kanos filosofi brukt, misbrukt eller omtolka under andre verdenskrig?
Og svaret er, som vi vet, alltid mer sammensatt enn spørsmålet.
For det handler ikke bare om bruk eller misbruk, men det var en slags selektiv utvelgelse.
En tolkning av hva judo er.
Og en omforming av strukturene rundt judo, og en politisk holdning som gjorde seg gjeldende, da, i Japan.
Og det fikk innvirkning på hvordan judo ble praktisert.
Så judo under andre verdenskrig var ikke en videreføring av Iguro Kanos ideer, men det var heller ikke et brudd.
Det var en innsnevring, kan vi si, der enkelte sider av filosofien ble løfta fram, og andre ble skjøvet til side.
Det er iallfall ingen tvil om at Igor Okano var mer opptatt av pedagogikk enn av krig, og judo ble ikke utvikla som en krigskunst eller kampkunst i tradisjonell forstand.
Han ville jo bruke judo som en del av et pedagogisk system, og det poenget her er jo litt viktig å ha med seg.
I 1932 holdt han et foredrag som het The contribution of judo to education.
Der han argumenterte for at judo først og fremst er en metode for å utvikle mennesker fysisk, intellektuelt og moralsk.
Og judo skulle da bidra til å forme det japanske folk, i tråd med kravene til Meiji-epoken, som vi hørte om i forrige episode av Judomania.
Dette nye, moderne Japan.
Så kan man jo selvsagt si at Meiji-epoken og de kravene som ble stilt der, var jo et toppstyrt ideal.
Og et toppstyrt ideal vil jo hele tida endre seg i takt med hva myndighetene til enhver tid ønsker seg.
Judo er ikke dogmestyrt på denne måten.
Det er ikke et sett faste regler som alltid gjelder.
Judo skulle være en aktivitet som skulle være i tråd med det samfunnet trenger.
Og en slags gjensidig ... Man skulle ha en gjensidig nytteverdi.
Judoutøvere skulle være til nytte for samfunnet.
Og det gjør jo at judo kan tolkes inn i flere ulike sammenhenger.
Vi ser jo her at det er nærliggende ... Det er ikke vanskelig, i hvert fall, for myndighetene å tilpasse judo, eller bruke judo ...
Og andre kampformer òg, for den saks skyld.
I en slags nasjonsbygging.
Og judo ble knytta til dette ønsket om å styrke Japan i møte med vestlige makter.
Igoro Kano hadde jo et ønske om å utdanne borgere som kunne bidra til et sterkt Japan, og da blei judo faktisk integrert i en mer ideologisk og målretta praksis etter hvert som Japan utvikla seg i en ...
Militaristisk og autoritær retning.
På nettsidene har jeg lagt ut noen bilder og videoer som viser noe av det her.
Blant annet Den japanske marinen som trener judo om bord på et krigsskip i 1943.
Denne utviklinga med statlig styring av judo starta allerede før krigen.
Og det var jo av flere grunner utenfor Iguro Kanos kontroll.
For i utgangspunktet hadde jo han stor innflytelse på judo, selvfølgelig.
Han var jo tross alt grunnleggeren.
Men etter hvert som judo vokser seg ut av de første dojoene, treningshallene i Tokyo,
Så blir det jo vanskeligere for Kano å ha styring og kontroll, og det betyr jo heller ikke at han ville stilt seg negativ til den rollen judo fikk på 1940-tallet, men det veit vi ikke noe om, for han døde altså i 1938.
Et viktig vendepunkt for judo kom med integreringen av budo i det japanske skolesystemet, for skolen styres jo av staten.
Allerede i 1911 hadde judo og kendo blitt godkjent som en del av faget kroppsøving.
I 1931 ble det obligatorisk for gutter i ungdomsskolen.
Og myndighetenes begrunnelse for det er jo ganske direkte.
Budo skulle forme den japanske Bushido-ånden, og bidra til at elevene forsto nasjonens opprinnelse og Grunnlovens verdighet.
Eller, som det egentlig står mellom linjene, forstå og akseptere keiserens guddommelige autoritet.
Fysisk fostring, eller det vi ofte kaller kroppsøving, i mellomkrigstida handler om nasjonal styrke, lojalitet og orden.
Sport og kroppsøving ble integrert, eller sausa sammen, i en slags ideologisk gryte, som vi kan beskrive som protofascistisk.
Og Japan var selvsagt ikke alene om det her, for i samme periode blei kroppsøving og sport brukt på lignende måter.
I Italia og Tyskland ble idrett brukt til å forme lojale, disiplinerte kropper i statens tjeneste.
Historikere diskuterer fortsatt hvor tett den japanske utviklinga kan sammenlignes med europeisk fascisme, men logikken er uansett den samme.
Ligger ikke i at staten vil styre alt det her, den ligger heller i de kulturelle og religiøse elementene som veves inn.
At dette handler om keiseren, Bushido, og forestillingen om den japanske ånd.
I løpet av de siste leveåra til Yiguru Kano begynte Japan for alvor å bevege seg i en autoritær og ultranasjonalistisk retning, og staten fikk en sterkere og sterkere rolle i samfunnet.
Ideene rundt den japanske statismen, altså at staten skulle lede samfunnet, hadde bl.a.
å gjøre med forestillingen om keiserens guddommelige autoritet, og denne tanken om at individet skulle underordne seg staten.
Og når Higuru Khana har som et prinsipp at judoutøvere skal være samfunnsnyttige borgere, så ligger jo dette her snublende nær hverandre.
Så i den perioden blei ikke judo forstått som noe som skulle føre til individuell utvikling.
Det var heller et middel for å forme lydige og disiplinerte borgere.
Så Igor Ekanos ideer forsvinner ikke, men de endrer litt retning, endrer funksjon.
Og prinsippet om effektiv bruk av styrke, energi, kraft, tolkes inn i effektiv handling i tjeneste for staten.
Og gjensidig nytte handler om lojalitet i et nasjonalt fellesskap.
Så det er ikke helt forvrengt, men det er vridd eller forskjøvet i betydning.
Når vi nærmer oss andre verdenskrig, så samles kampformene under en felles paraply.
En organisasjon, Dai Nipon Butokukai, som får en stadig viktigere rolle i å standardisere og ideologisere kampformene.
Etter hvert så handler ikke det her bare om trening og disiplin og graderinger.
Budo skal være med å forme borgere som kan tjene staten.
Og i dojoen så blir det ikke bare fysisk trening, men også et sted der man kan lære holdninger, lydighet og nasjonal lojalitet.
Og i mars 1942 blir Dai Nipon Butokukai reorganisert.
Og nå kutter man ned til fem seksjoner.
Og da er judo en av disse.
Og i tillegg har vi kendo.
Kyodo.
Trening med bajonett og skyting.
Og det er jo vanskelig å se for seg et tydeligere eksempel på en militarisert kampsportinnretning.
Alt som ikke har direkte med krigsinnsats å gjøre, blir rett og slett skåret vekk.
Også i språket endrer det her seg.
I 1941 blir skolefaget taisu-ka, som betyr kroppsøving, døpt om til tairen-ka, som kan oversettes med fysisk disiplinering.
Vi går altså fra kroppsøving til fysisk disiplinering.
Og det er jo kanskje ikke så stor endring, men det er jo et symbolsk grep, iallfall.
I læreplanen fra 1942 er faget delt i to kategorier, budo på den ene sida og militær gymnastikk på den andre sida.
Begge deler blir beskrevet med krigsorienterte ord og vendinger og formuleringer.
Samtidig så er det ikke sikkert at alle judoutøvere og lærere så på judo som et redskap for militarisme, men hele samfunnet bevegde seg stadig dypere inn i en sånn autoritær nasjonalisme og krig, og da blir det jo vanskelig å holde budo atskilt fra det som er statens ideologiske prosjekt.
En liten detalj som er verdt å nevne, viser hvor langt staten var villig til å gå.
Fra 1937 ble det krevd at alle idrettskonkurranser, ikke bare budo, men all organisert idrett, skulle åpnes med nasjonalsangen, bukking i retning av Keiserpalasset og heising av flagg.
Judokonkurransene ble ikke bare en test av ferdigheter, men også en rituell markering av lojalitet til keiseren.
Da jeg starta med å finne informasjon til denne episoden, så tenkte jeg at hovedfokuset skulle være judo i Japan.
For det har jeg ikke hørt så mye om.
Eller jeg har hørt veldig lite om det.
Men så dukker det selvfølgelig opp situasjoner med judo utenfor Japan også.
For militariseringen av judo ble ikke bare begrensa til fastlandet.
På Filippinene ble judo og kendo brukt som en del av det keiserlige japanske prosjektet.
Litt på samme måte som i Japan.
Det blei en forlengelse av det systemet man hadde der.
Og hele det frivillige organisasjonslivet ble liksom absorbert inn i statlige, japanske strukturer.
Og judo ble også det man kan kalle en del av den japanske autoriteten pakka inn i fysisk trening.
Så på én måte er dette fortsatt Japan, for dette handler om områder som er okkupert av eller er under japansk innflytelse.
Men samtidig så skjer det også en parallell utvikling i Vesten.
Og den utviklinga gir jo denne historien en liten dobbelthet.
For samtidig som Japan eksporterte judo som en slags imperialistisk redskap, og brukte det til kulturell kontroll på Filippinene, så ble de samme teknikkene og prinsippene tatt i bruk av Japans motstandere.
I Storbritannia, f.eks., så fikk kommandosoldater og agenter nærkamptrening basert direkte på judo.
Disse ble ledet av den berømte, eller berykta, William Fairbairn.
Som hadde trent judo på begynnelsen av 1900-tallet.
Jeg tror det var i 1907.
Da var han 22 år, så vidt jeg kan regne ut.
Da jobba han i politiet i Shanghai med kriminalitet, hardbarka kriminelle, og var ofte i slåsskamp i bakgatene og i havneområdene i Shanghai.
Derfor var hans form for judo brutal og pragmatisk, og den formen for nærkamp tok han med seg inn i det militære.
Sånn teknisk så ligna det ikke veldig på den judoen vi kjenner.
Jeg har lagt ut en video av det her også.
Kan jo se det.
Det er mer det vi kan kalle for en slags sånn jiu-jitsu, selvforsvars-, politigrep-sjanger.
Hvis noen drar kjensel på det fra andre sammenhenger.
I USA hadde man også combat judo, som var det offisielle nærkampsystemet i militæret der gjennom hele krigen.
Det ble brukt av spesialstyrker dypt bak fiendens linjer.
Så judo, paradoksalt nok, ble brukt som en fellesressurs på begge sider av frontlinjene.
Men - og det er også interessant - judo ble ikke bare brukt militært.
I det okkuperte Frankrike så skjedde det noe bemerkelsesverdig, kan vi si.
Sivil judopraksis, altså den judoen vi er vant til, fortsatte å utvikle seg.
Og fra 1940 så jobba den japanske judoeksperten.
Mikino Suke, kawaishi, med å utvikle en vestlig variant av Yigoro Kanos judo.
Mer tilpasset europeiske tradisjoner og en europeisk treningskultur.
Og jeg har selvfølgelig også ute en nettside hvor du kan lese om kawaishis judo.
Og han samarbeida med ingeniøren og judoutøveren Mosje Feldenkreis, som jeg også har skrevet om på nettsidene.
Deres form for judo fikk etter hvert stor utbredelse i Europa.
Og jeg kan jo si at grunnlaget for den franske judoen, som jeg også har lagd en nettside om, ble lagt her under andre verdenskrig.
Og Frankrike er jo i dag, på samme måte som Japan, ledende i verden når det gjelder judo og utvikling av judo, og moderne judo og moderne treningsformer.
Så altså ... Judo ble trent på i Japan som en sånn militær variant.
Judo ble trent i land som Japan okkuperte, som en slags tegn på japansk autoritet.
Judo ble brukt i Vesten av det militære som en slags selvforsvars- og kampkunst, brukt i ekte nærkamp.
Og judo ble brukt av sivile, f.eks.
i Frankrike, som en treningsmetode.
Men det fins også en tredje variant, som ikke blir nevnt så ofte.
For etter angrepet i Pearl Harbor i USA, så ble alle de japanske borgerne som bodde i USA, internert i det vi kan kalle for konsentrasjonsleirer.
I disse japansk-amerikanske konsentrasjonsleirene, eller interneringsleirene som de ble kalt, f.eks.
Mansanar i California, praktiserte japanerne der judo bak piggtrådgjerder.
Og her var det ikke statlig ideologi eller militær teknikk som var i fokus, men her ville man prøve ...
Å gi seg selv og de japanske folkene som bodde i disse leirene noe kulturelt kjent og et fast holdepunkt under ekstreme forhold.
Man kan jo si at disse ulike formene for judo er et slags misbruk av Igor Okanos filosofi, men det forutsetter jo selvfølgelig at det fins en korrekt bruk av Igor Okanos filosofi og judo.
Og det kan man jo sikkert diskutere til man blir blå.
Uansett inneholder Igurokanos judofilosofi flere elementer som kan tolkes på ulike måter.
For det er jo sånn at i judo legger man vekt på disiplin, effektivitet og sosial orden.
Og alt det her er jo begreper som lett kan integreres i en statlig ideologi.
Samtidig legger judo også vekt på gjensidig nytte og samarbeid som peker i en annen retning, i alle fall om vi ser på det med et utgangspunkt i det mellommenneskelige.
I 1945 så tar heldigvis denne forferdelige krigen slutt.
Japan kapitulerer, og dette markerer et brudd med alt som har ...
Med budo å gjøre.
For Japan blir underlagt amerikansk administrasjon det første tiåret etter andre verdenskrig.
Jeg tror denne okkupasjonen av Japan, kan vi si, varer helt fram til 1957.
Og da blir budo ...
Fjerna fra skolesystemet.
Og flere organisasjoner med bånd til militarisme og ultranasjonalisme blir oppløst eller tvunget til å reformere seg.
Det gjelder ikke minst, i vår sammenheng, Dai Nipon Butokukai, som de allierte okkupasjonsmyndighetene mente hadde vært for tett knytta til den militaristiske utviklinga i Japan.
Så derfor ble Dai Nipon Butokukai oppløst i 1946.
Nå er det ikke sånn at judo blir forbudt i alle sammenhenger.
Det finnes private dojoer, og enkelte institusjoner får etter hvert fortsette.
Men den rollen judo har hatt, endres ganske kraftig.
Noen kaller perioden for en ideologisk renselse.
Nå må kampsportene redefineres for å passe inn i et nytt, demokratisk og ikke-militaristisk samfunn.
Det innebærer mer vekt på sport, regler og konkurranse.
Man kan si at utviklingen er et gode for judoen, for den kliminerer med judo som olympisk idrett i OL i Tokyo i 1964.
Nå nærmer vi oss en konklusjon, og da kan vi jo spørre oss om hva vi sitter igjen med.
Judo ble politisert og militarisert under andre verdenskrig.
Det er det ingen tvil om.
Judo ble brukt som et verktøy for disiplinering, lojalitet og nasjonal mobilisering.
Men vi kan ikke se på det her som et brudd med det Iguro Kano sto for.
Fordi disse tingene bygger på elementer som allerede finnes i judo.
Judo under andre verdenskrig var ikke bare ett fenomen.
Men judo ble brukt på mange og motstridende måter.
Det var både et redskap for japansk imperialisme og et verktøy for alliert krigføring.
Det var både ideologi, og det var sport.
Det var et statsprosjekt, og det var individuell trening.
Og at én og samme kampform kan fylle alle disse rollene på én gang, syns jeg sier noe viktig om judoens natur, og om Iguro Kanos prosjekt.
For han lagde, eller bygde, eller konstruerte eller utvikla en kampform som var åpen nok til å kunne tolkes på ulike måter.
Men samtidig var robust nok til å overleve selv den mest omveltende historiske perioden vi har hatt.
... og det er vanskelig å forstå.
Samtidig er det en urovekkende tanke, for hvis judo kan formes så ulikt på 1940-tallet, hva sier det om måten vi trener judo på i dag?
Og hvilke krefter er det som setter preg på vår trening i moderne tid?
Kanskje uten at vi merker det.
Er det olympiske ambisjoner?
Er det kommersielle interesser?
Er det nasjonale forbund som bestemmer for mye eller for lite?
Er det internasjonale regelendringer?
Hvordan påvirker sosiale medier og strømmetjenester den judoen vi holder på med?
Judoen bærer også samtida med seg.
Spørsmålet er bare hva vi velger å gjøre med det.
Judo er ikke bare det Yiguru Khan mente det skulle være.
Judo er også, til enhver tid, det historien har gjort det til, og det vi gjør judo til.
Og med de orda takker jeg for denne gangen.
Det var alt jeg hadde.
Syns du det her var interessant eller spennende, del gjerne denne episoden med noen du kjenner.
Du kan også gå inn på nettsidene og lese mer og se linker, bilder og filmer om det jeg har snakka om.
Det var alt for denne gangen.
Takk for at du hørte på.
Ha det bra.