Meiji-epoken - fra kamp til læring

Meiji-perioden i Japan startet med uro og tvangsmessig modernisering etter at Matthew Perrys “svarte skip” åpnet landet for vestlig kontakt i 1853. Dette brøt med Japans isolasjonspolitikk og førte til urettferdige traktater med vestlige makter, noe som svekket Tokugawa-styret og utløste Meiji-restaurasjonen i 1868. Meiji-restaurasjonen avskaffet føydalsystemet, ga folk rett til å velge yrke og flytte, og svekket samuraienes privilegier, noe som førte til en gradvis samfunnsendring.

Transcript

Arne: 0:05

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] Når man er opptatt av judo og japansk historie og kultur, så kommer man støtt og stadig borti Meiji-epoken, Meiji-perioden i Japan. Og det er jo rett og slett fordi det var da, i løpet av den perioden, at judo ble utvikla. Og jeg har egentlig bare tenkt at Meiji-epoken var en periode hvor Japan hadde et ønske om å fornye seg og modernisere seg. Og det sier jeg jo også ofte både i podkastepisoder og jeg skriver det i artikler at ... Judo var på en måte en moderne versjon av den gamle ju-jutsu-kunsten, og at Jigoro Kanos fokus på å modernisere jujutsu passa som hånd i hanske i Meiji-epoken. Men i denne episoden har jeg bare lyst til å gå litt dypere inn på hva Meiji-epoken egentlig gikk ut på. Og jeg har kalt episoden for Meiji-epoken fra kamp til læring. Og jeg som har lyst til å filosofere litt rundt det her, heter Arne Midtlund. Aller først kan vi slå fast at Meiji-perioden er prega av at Japan moderniserer samfunnet sitt i høyt tempo for å stå imot et vestlig press og for å sikre plassen sin som en selvstendig og sterk stat. Og Meiji-perioden begynner med uro. Helt siden Tokugawa-shogunatet overtok makta i Japan, hadde det japanske samfunnet vært prega av stabilitet. Rollene i det japanske samfunnet var klare og rigide, kan vi jo si. Her var det i liten grad sosial mobilitet. Samuraiene var krigere og administratorer. Bøndene dyrket jorda, og håndverkere og kjøpmenn fylte sine funksjoner. Så her var det forutsigbart og enkelt å orientere seg i samfunnet. Men på midten av 1800-tallet så brytes denne stabiliteten opp. En morgen i 1853 brytes stillheten i Edo-bukta av mørke silhuetter i horisonten. Fire dampdrevne krigsskip glir inn mot kysten, spyr ut røyk og signaliserer en form for teknologi og makt Japan aldri tidligere har stått overfor. Skipene ble, som alle andre vestlige fartøy før dem, kalt kurofune, som betyr svarte skip. Allerede på 1600-tallet hadde japanerne blitt kjent med europeiske skip, og da særlig portugisiske skip, som alle var behandlet med tjære, og det ga dem et mørkt, nesten svart utseende. Betegnelsen krofune ble etter hvert brukt som en fellesbetegnelse på alle vestlige fartøy. Ordet fins bl.a. i en gammel japansk-portugisisk ordbok, nipojisho, som ble utgitt allerede i 1603. Da amerikanske dampskip dukka opp i Edobukta rundt 250 år seinere, så framsto de om mulig enda mørkere. Skrogene var sota av kullfyringa som dreiv dampmaskinen om bord, og røyken lå tungt over vannet rundt skipene. Og det var ikke bare fargen som virket truende. De hadde også med seg et truende budskap. Flåteadmiral Matthew Calbraith Perry hadde blitt sendt av USA med et klart budskap til Japan. Japan skal åpne seg for verden. For et land som i over 200 år hadde kontrollert all kontakt med utlendinger gjennom en streng isolasjonspolitikk, var ikke det her bare et eksotisk besøk fra den andre sida av Stillehavet. Det representerte et brudd og starten på et dramatisk vendepunkt for Japan. Året seinere kommer Perry tilbake med en enda større flåte. Og da ble presset umulig å ignorere for de japanske styresmaktene. Resultatet av alt det her ble Kanagawa-traktaten. Avtalen åpna havnene i Shimoda og Hakodate for amerikanske skip. Den skulle sikre hjelp til skipbruddne sjømenn og etablere diplomatiske forbindelser mellom de to landene. På papiret framsto traktaten altså som ganske begrensa – Convention of Canagava handla ikke om full handel eller omfattende politisk kontroll. Likevel blei konsekvensene langt større enn innholdet skulle tyde på. For det første brøt avtalen med Japans isolasjonspolitikk, som ble kalt for sakuku, som hadde vært en grunnleggende samfunnsorden i over 200 år, og for det andre så etablerte denne avtalen en form for presedens, fordi når én vestlig makt fikk tilgang, så fulgte flere raskt etter med sine egne krav. Allerede i årene etter inngikk Japan lignende avtaler med Storbritannia, Russland og Nederland, og i 1858 ble landet pressa til å inngå mer omfattende handelsavtaler, de såkalte Ansei-traktatene, også med Frankrike. Avtalene innebar åpning av flere havner, rettigheter for utenlandske borgere og betydelige begrensninger i Japans kontroll over egen økonomi og rettsvesen. Grunnen til at vestlige land kunne oppføre seg på denne måten, var det svært asymmetriske maktforholdet. Forhandlingene foregikk på ingen måte mellom likeverdige parter. Vestlige makter, som USA og Storbritannia, stilte med moderne krigsflåter og industriell kapasitet, mens Japan lå langt tilbake på det militære og det økonomiske området. Dessuten hadde erfaringer fra Kina, særlig etter opiumskrigene, vist tydelig hva som kunne skje hvis man motsatte seg kravene fra de vestlige maktene. Dette var jo selvfølgelig den japanske ledelsen fullstendig klar over, og dermed ble de såkalte forhandlingene i praksis gjennomført under en reell og ektefølt trussel om maktbruk. Selv om disse første avtalene ikke virket altomfattende, så åpna de i praksis døra for en utvikling der Japan ikke hadde kontroll over sine egne ressurser og sitt eget land. Og mange i Japan opplevde det her som en voldsom ydmykelse, fordi disse avtalene ble inngått under press fra en overlegen makt. Konsekvensene lot ikke vente på seg. Avtalen svekket Tokugawa-styret og utløste politisk og sosial uro, som til slutt endte opp med det som kalles for Meiji-restaurasjonen i 1868. Det som hadde begynt med noen få svarte skip i horisonten, utvikla seg raskt til en gjennomgripende endring av det japanske samfunnet. Japan gikk fra isolasjon til modernisering på få tiår, ikke fordi landet ønska det, men fordi verden hadde dukka opp med skarpladde kanoner. Meiji-periodens moderniseringsprosjekt var nemlig ikke først og fremst et kulturskifte for skiftets skyld. Det var en statlig orkestrert overlevelsesstrategi i møte med et sterkt utenlandsk press. Urettferdige traktater pressa gjennom, med trusler om våpenmakt i en global orden. Der militær og økonomisk kapasitet avgjorde hvem som fikk definere reglene. Og det er lov å dra kjensel på dette her fra våre dager også. Vi skal ikke lete i så mange nyhetsartikler før vi finner eksempler på nøyaktig det samme i våre dager. Før 1868 var Japan et strengt klassedelt samfunn, og sosial mobilitet var altså i praksis fraværende. Over 90 % av befolkningen hadde ingen mulighet til å bli en del av den politiske eller administrative eliten. Samfunnsstrukturen var stabil, men også rigid, som jeg har nevnt tidligere. Meiji-restaurasjonen skal endre mye av dette på kort tid. Føydalsamfunnet avskaffes, i alle fall på papiret, kan vi si. Folk får rett til å velge yrke, flytte og i større grad styre sine egne liv. Samuraiene mister privilegiene sine, inkludert økonomiske ordninger som tidligere hadde sikra dem en stabil posisjon i samfunnet. Disse samfunnsendringene skjer ikke sånn over natta gjennom én enkelt beslutning, men gjennom en serie reformer som bit for bit river ned det gamle føydalsamfunnet. I 1869 gjennomfører keisermakten Hanseki Håkan, som betyr tilbakeføring av land og folk, til keiseren. Og det er akkurat det som skjer. De mektige lensherrene, daimyoene, overfører formelt sine landområder og undersåtter til keiseren. I ettertid så kan man nesten si at dette gikk overraskende smidig. Og dette initiativet kom fra reformorienterte ledere i lokalsamfunnene, bl.a. en som het Kido Takayoshi, som overtalte de mest sentrale lensherrene til å gå foran. Og da de mektigste gjorde akkurat det, leverte tilbake sine områder, fulgte flertallet av de andre etter i løpet av kort tid. Trolig fordi de også fryktet hvordan manglende lojalitet på det området her ville bli oppfatta. I offisielle kilder framstilles reformen som en lojal og frivillig handling, der lensherrene gir makten tilbake til keiseren. Bildet er selvfølgelig mer sammensatt. I løpet av sensommeren 1869, i praksis i løpet av en ukes tid, overga rundt 260 daimior, altså lensherrer, sine områder til keiseren. Noen få. Om lag 14, ifølge kildene, måtte presses til å følge etter. Og da med en tydelig trussel om militær makt i bakgrunnen. Så reformen var ikke bare et uttrykk for enighet, men resultatet av et ganske sterkt politisk press og vilje til maktbruk ovenfra. Selv om dette var overføring av både land og folk, som man sa, så ble de tidligere daimioene værende som guvernører i sine egne områder, og de fikk beholde en del av skatteinntektene. Det var kanskje derfor dette gikk rimelig smidig. Daimioene mistet én type tittel, og så fikk de til gjengjeld en annen type tittel, og de var også ganske sikre når det gjaldt inntektsgrunnlag. Men likevel ble de gamle føydale båndene gradvis svekka, bl.a. ved at staten overtok utbetalingene til samuraiene. Det hadde jo vært daimyoene, som hadde hver sin gjeng samuraier, og de fikk tidligere penger av daimyoene, lensherrene, men nå fikk de altså sin betaling fra keiseren direkte. Og nettopp for samuraiene, altså de som tjente daimyoene, skapte denne reformen økende uro. De økonomiske og sosiale privilegiene deres ble undergravd bit for bit. Vanlige folk merka kanskje i mindre grad endringene i hverdagen sin. De måtte fortsatt jobbe fra morgen til kveld for å få mat på bordet. Men under overflaten så var altså den gamle samfunnsordenen i ferd med å rakne. Når jeg har lest meg opp på det her, så syns jeg jo dette minner ganske mye om det vi kan kalle for stendersamfunnet i Frankrike, før revolusjonen der, i 1789. Der hadde jo adel og geistlighet sine privilegier, og ble fratatt disse etter revolusjonen. Forskjellen her er at endringene i Japan stort sett ble gjennomført ovenfra, altså styrt fra lederne i landet. Mens i Frankrike var revolusjonen noe som tvang seg fram blant folk flest. Og i Japan var det heller ikke en voldelig omveltning. Dette gikk stort sett greit for seg. Mens i Frankrike var det mange mennesker som døde under revolusjonen, og etterspillet av revolusjonen. Vil du se litt mer om denne typen sammenligning, så kan du gå inn på nettsida og se på notatene til denne episoden. Der har jeg lagt opp en liten tabell hvor jeg sammenligner den franske revolusjonen og endringene i Meiji-perioden. Hvis Hanseki Haakon, altså tilbakeføring av land og folk, var en stille forskyvning, så kom bruddet for alvor med noe som kalles for Haihan-shiken i 1871. På kort tid ble de gamle områdene som hver av lensherrene styrte som sitt eget lille minirike, sitt minikongedømme, avskaffet og erstattet av prefekturer. Altså, kan gjerne kalle det fylker. Nye områder der staten overtok styringa. Og dette var et tydelig maktgrep fra keiseren. Reformatorer som Toshimichi og Takayoshi sto sentralt i denne prosessen. Begge kom fra mektige samuraimiljøer og spilte nøkkelroller i overgangen fra føydalsamfunn til moderne stat. Takayoshi var særlig opptatt av retning og ideer, og hvordan Japan burde utvikle seg som nasjon, mens Toshimichi var i større grad ansvarlig for gjennomføringen, og sørga for at disse reformene faktisk ble satt ut i livet. Sammen så bidro de to her til at endringene ikke bare ble vedtatt, men at de ble gjennomført raskt og effektivt. For mange må disse endringene ha opplevdes som om verden plutselig ble tegna på nytt, lensherrene hadde mista makt over natta, og samuraiene så bare grunnlaget for sin posisjon forvitre og forsvinne under føttene på dem. Det oppsto kanskje ikke umiddelbart kaos, men det ble en blanding av overraskelse, resignasjon og økende uro i det japanske samfunnet. For det gamle systemet ble ikke bare svekka, det ble helt fjerna. Nå befant japanerne seg plutselig i en stat som for første gang prøvde å styre hele Japan som én samlet enhet. Sammen markerer alle disse reformene slutten på et Japan der makta var spredt mellom det vi kan kalle lokale småkonger, og i stedet vokser det fram en stat med politisk kontroll, skatteinnkreving og militærmakt samlet hos én sentral myndighet. Det er en stor og grunnleggende forandring av hvordan Japan styres, og av forholdet mellom mennesker, makt og lojalitet. Og alle disse endringene vi har sett på nå, skjer jo bare i løpet av et tiår. Så på den ene sida så åpnes samfunnet, nye muligheter oppstår. Forskning viser at mennesker med bakgrunn fra vanlige familier plutselig får mulighet og tilgang til eliteposisjoner. På den andre siden oppstår det en krise, for hva skjer i et samfunn når de som var på toppen, plutselig mister sin funksjon? Det er fristende å tenke at Japan moderniserte seg fordi de ønska det, men det var egentlig helt motsatt. Moderniseringen var en reaksjon på ytre press og konkrete erfaringer med vestlig maktbruk. Det som var sikkert, var at disse endringene i samfunnet ikke kunne forbli status q. De kunne ikke la utenlandske myndigheter diktere både politisk styring og økonomisk styring, og rett og slett hvordan man levde livene sine i Japan. Så dermed fikk man en ny politisk visjon, formulert i slagordet 'Fukoko kyohei'. Rikt land, sterk hær. Og slagordet 'Fukoko kyohei' var ikke bare retorikk. Det fungerte som en slags politisk motor for reformene som måtte komme. Myndighetene ønsket å utforme et nytt Japan som kunne stå imot et sterkt vestlig press. Og da måtte både økonomien, Det militære og utdanningssystemet moderniseres. Japan måtte bygge økonomisk kapasitet, utvikle militær styrke og framstå som såkalt sivilisert etter internasjonale standarder. I praksis førte det til flere reformer, som også fikk følger for kampkulturen. Vi fikk gakusei i 1872. Hvor man etablerte et nasjonalt skolesystem. Vi fikk Shohei Rei i 1873, som gjorde militærtjeneste til en plikt for alle borgere. Vi fikk Haito Rei i 1876, som forbød å bære et sverd offentlig. Og vi fikk Chitsu Ruko Shoben, som avviklet samuraienes økonomiske grunnlag også i 1876. For mange samuraier var reformene et stort tap. De mista status og økonomisk grunnlag. I 1877 førte dette til et opprør, Satsuma-opprøret. Det ble slått tilbake ved et avgjørende slag i september 1877. Mange sier at derfor stoppet eller var samuraienes tidsalder over. På datoen 24.9.1877. Og akkurat det opprøret her, Satsuma-opprøret, var også inspirasjonskilden til filmen The Last Samurai, hvor Tom Cruise spiller hovedrollen. Samtidig som samuraiene ser sin slutt, oppstår det nye grupper som ser muligheter i disse endringene. Utdanning ble plutselig en vei opp og fram, og nye yrker åpna seg i det moderne samfunnet. Det er også viktig å forstå at denne perioden var prega av uro og konflikt. Det var mye attentater, maktkamp og politisk vold i 1860-årene, og det vi i ettertida kaller modernisering, var ikke bare en stille og fredelig modernisering, det var altså kaotisk og usikkert. Og det er i denne perioden at Igor Kano rett og slett lanserer sin kampform, judo. Det var altså mye uro på den tiden her, men hva mente egentlig folk om disse endringene? For de endringene her fører jo til at mange mennesker øker sin, eller kan øke sin, levestandard. Det viser seg at reaksjonene var blanda, og det er kanskje ikke så overraskende, for i samtida finner vi en tydelig kamp mellom ulike ideologiske retninger. Det var ikke bare politiske uenigheter, men også et dypere spørsmål om hvordan det moderne Japan skulle være. På den ene sida sto Sonno Joy. Altså 'Er keiseren? Driv barbarene ut!' Og det her var en reaksjon prega av ... Frustrasjon og stolthet. Mange, særlig blant samuraiene, opplevde åpninga mot Vesten som et nasjonalt nederlag, og idealet var å vende tilbake til en mer ren japansk orden, der keiseren sto i sentrum, og utenlandsk innflytelse helt og fullt ble avvist. På den andre sida vokste det fram en mer pragmatisk linje, som ble kalt kaikuku, eller kaika, som betyr å åpne landet, eller sivilisasjon og opplysning. Og de som fulgte denne linja, mente at Japan ikke kunne isolere seg. Skulle landet overleve som selvstendig stat, måtte det lære av Vesten, ta i bruk teknologi, organisasjon og kunnskap, samtidig som de forsøkte å bevare sin identitet? Etter hvert dukka det også opp en tredje retning, og den handla ikke bare om Japans forhold til Vesten, men mer om makt internt i Japan. Denne retningen gikk under navnet Frihets- og folkerettsbevegelsen, jiyu-minken undu. Her krevde man større muligheter for politisk deltakelse, flere rettigheter og en mer representativ styreform. Moderniseringen handla ikke altså bare om kanoner og fabrikker, men også om hvem som skulle ha en stemme i det nye samfunnet. Og disse tre retningene her eksisterte selvsagt ikke i ryddige, små, strukturerte bentobokser. De overlappa og kolliderte og endra seg over tid. Og én og samme person kunne jo selvfølgelig støtte modernisering på ett område, men samtidig lengte tilbake til eldre idealer på et annet område. Og sånn er det jo gjerne med oss mennesker. Selv de mest ihuga rojalister blant oss kan vel samtidig være ekstremt opptatt av demokrati og moderne samfunnsutvikling. Så akkurat her er det altså intet nytt under solen. Og det er i dette spenningsfeltet vi må plassere Igor Ukano også. Han vokste opp i en tid der denne Kaika-moderniseringstankegangen fikk stadig større gjennomslag, spesielt i utdanningssystemet. I Gorokhano kan ikke plasseres i noen av ytterpunktene på denne ideologiske skalaen eller i denne kampen. Han var verken en som ville drive barbarene ut, eller en som ukritisk kopierte Vesten. Snarere så kan vi si at han representerte en slags syntese. Fra Kaika hentet han troen på utdanning, system og modernisering. Og fra den gamle tradisjonen så hentet han respekt for kampkunst, disiplin og japanske verdier. Og da blir jo judo ikke bare en ny kampform, men et svar på en større kulturell utfordring. Hvordan kan man modernisere uten å miste seg selv? Igor Okano utvikler et system som passer inn i et samfunn, der kroppen ikke lenger først og fremst er et våpen, men et middel for læring, utvikling og dannelse. Og det er her vi går altså fra kamp og krig til læring. Og judo må forstås i denne sammenhengen. Det er ikke bare en kampform. Judo er et svar på en konkret, historisk situasjon. Og når kampformene mister sin opprinnelige funksjon, så oppstår det et tomrom, og judo fyller dette tomrommet. Fordi judo var trygt nok for skolen, strukturert nok for undervisning, og meningsfullt nok til å kunne utvikle mennesker. Så på samme måte som staten bruker skole og medier, kan man si, for å forme borgerne, bruker kano judo for å forme individet. Og overgangen fra jiu-jitsu til judo er mer enn bare en teknisk utvikling, den speiler en slags større bevegelse fra et samfunn basert på faste roller, til et samfunn i endring. Fra kamp som nødvendighet til kamp som trening og utvikling. Det er kanskje derfor judo fortsatt oppleves som relevant i våre dager, fordi judo er ikke krigskunst eller selvforsvar eller bare en arv fra fortida. Judo er et konkret svar på en historisk utfordring. For å avrunde - når vi ser tilbake på Meiji-perioden, så er det jo lett å beskrive den som en slags lineær utvikling. Japan åpner seg, moderniserer seg og blir en sterk stat. Men som vi har sett, så er virkeligheten mer sammensatt. Perioden er full av paradokser og spenninger som ikke nødvendigvis får en løsning, men som driver utviklinga videre. Et av de tydeligste paradoksene er at moderniseringen i stor grad blir gjennomført av tradisjonalister. Mange av aktørene som sto bak Meiji-restaurasjonen, var samuraier. Det de satte i gang, førte til at deres egen klasse mista både funksjon og privilegier. Så man kan egentlig si at samuraiene i praksis avskaffa seg selv. Og samtidig ser vi et annet skifte, fra motstand til tilpasning. Slagordet 'sonno joy' er 'keiseren driv barbarene ut'. Uttrykte en tydelig vilje til å holde vesten på avstand. Men etter hvert som realitetene blei tydelige, så endra strategien seg. Japan begynte i stedet å lære av Vesten, ta i bruk teknologi, militær organisering og utdanningssystemer, og det som starta som avvisning, endte i stedet som tilpasning. Også i selve begrepet restaurasjon rommes det en motsetning. Meiji-restaurasjonen gir inntrykk av at vi snakker om en tilbakevending til en tidligere orden, der keiseren igjen står i sentrum. I praksis var det en radikal omveltning. Keiseren fikk en viktig, symbolsk rolle, men den politiske makta lå hos en liten gruppe ledere med bakgrunn fra samuraiklassen. Det mest slående paradokset er hvordan Japan prøvde å unngå kolonisering, og endte med å bli en kolonimakt. For å stå imot vestlig press, måtte staten bygge opp militær styrke og sikre tilgang til ressurser. Det førte til kriger mot både Kina og Russland, og til slutt en annektering av Korea i 1910, og Japan tok i bruk de samme strategiene som de selv opprinnelig hadde fryktet. Samtidig må vi huske at denne raske utviklinga ikke oppsto i et vakuum, for det gjør jo ikke historisk utvikling noen gang. Endringen var mulig fordi EDO-perioden, altså perioden før, hadde skapt et stabilt samfunn med relativt høy utdanning, fungerende økonomi og sterke institusjoner. Så det som framstår som en brå endring, hviler i mange tilfeller, eller i stor grad, kan vi si, på et solid fundament. Og når vi setter det i sammenheng med judo, for det syns jeg vi må gjøre i denne podkasten, så blir bildet tydelig. Judo er både tradisjon og modernitet. Den springer ut av gamle kampformer, men er egentlig et bevisst, pedagogisk prosjekt tilpassa en ny tid. Og judo er et produkt av de samme spenningene som preger meiji-samfunnet. På den måten så kan vi si at judo ikke bare er forma av historien, men at judo er et uttrykk for historien. Det var det jeg hadde for denne gangen. Ønsker du å støtte Judomania, så kan du gjerne gjøre det. Det finner du informasjon om hvordan du kan gjøre, i notatene til denne episoden. Eller hvis du går inn på nettsida judomania.no og scroller deg litt ned der, så finner du en link hvor du kan støtte meg, rett og slett. En annen måte du kan støtte meg på, er rett og slett ved å dele denne episoden eller andre episoder som du tror noen kan like. Mange episoder handler jo om judo, men sånn som denne episoden og flere andre, ... forrige episoden jeg ga ut, om kaisen, eller tidligere om ikigai eller kodavari ... Bare søk det opp på nettsidene, så får du se. De handler jo om mer generelle ting knytta til japansk kultur. Og det kan det jo være mange flere som er interessert i, enn akkurat dere som driver med judo. Så støtt meg, enten ved å støtte meg økonomisk med et beløp tilsvarende en kaffekopp billig, på 30 kroner f.eks., i måneden, eller støtt meg ved å dele denne episoden eller andre episoder med noen du kjenner, og som du tror kan like det jeg legger ut her på Judomania. Eller hvorfor ikke, slå til og gjør begge deler. Det er også lov. Det var alt jeg hadde for denne gangen. Takk for at du hørte på. Ha det bra.