Judostiler i ulike land

I dag skal vi ta en reise verden rundt – fra dojoer i Japan til judomatter i Brasil, fra Frankrike til Georgia. For judo er judo, uansett hvor du trener. Samme regler, samme prinsipper. Men likevel, hvis du ser nøye etter, finnes det små, men spennende forskjeller i hvordan judo praktiseres i ulike land.

Er japansk judo fortsatt den tekniske gullstandarden? Hva gjør franske utøvere så sterke i konkurranser? Hvorfor er georgisk judo kjent for sin rå kraft? Og hvordan har russisk sambo påvirket judoen vi ser i dag?

I denne episoden skal vi utforske hvordan kultur, historie og treningsfilosofi setter sitt preg på judo i forskjellige deler av verden. Og kanskje viktigst av alt – jeg vil gjerne høre fra deg! Har du trent judo i utlandet? Har du opplevd forskjeller i stil og tilnærming? Del tankene dine på judomania.no eller i sosiale medier.

Chapters

• 7:59 Japansk judo
• 14:01 Fransk judo
• 16:14 Russisk judo
• 18:29 Koreansk judo
• 21:00 Georgisk judo
• 23:45 Brasiliansk judo
• 25:24 Norsk judo?
• 27:20 Mangfoldig judo

Transcript

0:00

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] Kort fortalt finnes det bare én form for judo. Når det gjelder judo slik vi kjenner den fra OL og VM og så å si alle judoklubber, så er det ikke store forskjeller mellom utøvere fra ulike land og hvordan de utøver sporten. I andre kampformer finnes det ofte flere ulike stilarter innenfor én og samme retning, kan vi si. Det finnes for eksempel mange former for karate, og det finnes også mange former for kung-fu, bare for å ta to kjente kampformer. Det finnes også mange ulike måter å trene yu-yutsu på. Da jeg trente karate, gikk jeg på noe som kalles for shotokan-karate, og der er det helt andre regler og delvis andre teknikker enn i for eksempel kushinkai-karate. Nå er begge deler utvilsomt karate, men ingen utøvere fra disse to stillartene konkurrerer mot hverandre, iallfall ikke uten at du må tilpasse reglene ganske mye. I judo er det ikke sånn. Her kan alle konkurrere mot hverandre, uansett hvilken måte de har trent judo på. Her er det kanskje et unntak i noe som kalles for kosen-judo, som jeg fortalte om i episode nummer 43, men det er såpass smalt og lite kjent at jeg hopper litt bukk over det i akkurat denne sammenhengen. Jeg kan også kjapt nevne at Det japanske judoforbundet gjorde nylig noen justeringer av reglementet som ikke gjenspeiles i reglementet til Det internasjonale judoforbundet, men her er det snakk om noen få konkurranser og noen ørsmå forskjeller. Men selv om alle som trener judo uten videre, kan gjøre det på kryss og tvers av både klubber og land, så er det likevel noen forskjeller mellom nasjoner og verdensdeler når det gjelder måten man ønsker å trene og konkurrere i judo. Og det her har gjerne historiske og kulturelle røtter eller årsaker, for judo er rett og slett en kampform som trenes over hele verden, og da er det jo naturlig at særtrekk ved de ulike nasjonene, kall det gjerne nasjonenes mindset, gjenspeiles i judo. Og de store skillelinjene, eller de ganske små skillelinjene, men likevel forskjellene, i judostiler mellom ulike land og handler ofte mer om ulik vektlegging og ulik treningskultur enn fundamentalt forskjellige prinsipper. Fordi prinsippene som judo er bygd på, står fast uansett hvor man trener judo. Alle nasjoner følger de samme reglene og prinsippene. Så selv om det kan være små forskjeller i praktisering og tolking av reglementet, så er judo kort sagt judo. Men så er det disse små, men spennende nyansene, da, og det er det det skal handle om i denne episoden av Judomania. Denne gangen, som hver gang, men kanskje spesielt denne gangen, så håper jeg at det er noen som kan komme med innspill basert på egne erfaringer. For jeg har ikke erfart disse forskjellene på kroppen, men jeg vet at flere av dere som hører på, har trent judo andre steder enn i Norge. Så har du kommentarer eller synspunkter på det jeg forteller om i denne episoden, så del det gjerne med oss hvor som helst på nettsida, på Facebook, på Instagram eller i en e-post til meg, arne.krøllalfajudomania.no. Og jeg som sier dette her, heter altså Arne Midtlund. Da jeg begynte på judo, var vi klar over at det var noen forskjeller mellom ulike land når det gjaldt måten man går judo på. Vi visste at i Japan ønska man en oppreist form for judo med mange kastteknikker, og da gjerne såkalte klassiske judokast hentet fra gokyo novasa, det vi kan kalle for det offisielle judopensumet. Andre steder, som for eksempel i Russland eller Sovjetunionen, som det het på den tida, kunne man være inspirert av lokale former for bryting, og for russerne var det gjerne snakk om sambo med mange sterke og kraftkrevende løft. Og noen sier at det fortsatt er sånn i russergudo. Og i boka Russian Judo, som jeg kommer tilbake til litt seinere, så tar forfatteren til orde for at judo påvirkes av den opprinnelige idrettskulturen i ulike land. Han mener derfor at japansk judo er påvirka av sumo. Britisk judo er påvirka av fotball, og i Frankrike og Belgia, der han har vært landslagstrener, sier han at judoen er påvirket av sykling og treningsformer knytta til det, og at man derfor legger vekt på intens utholdenhet og balansetrening. Og i og med at han mest av alt er opptatt av russisk judo, forteller han at russisk judo er påvirket av alle de ulike formene for bryting og sambo som finnes i det tidligere Sovjetunionen. Når jeg nå skal prøve å si litt om hva jeg har funnet fram til av informasjon om ulike måter å gå judo på, så kan jeg jo ikke ta for meg alle land som driver med judo. Det har jeg verken kunnskap om eller ressurser til å finne ut av. Men jeg har nå gjort et lite utvalg, og utvalget er basert på hvilke land som er virkelig store i internasjonal konkurransejudo. Men det handler også om hvilke land det har vært mulig å finne informasjon om. Derfor skal vi nå se på judo fra Japan, Frankrike, Russland, Sør-Korea, Georgia og Brasil. Og som du hører, så er det mange viktige nasjoner som ikke er nevnt, for hva med Tyskland, Italia, Usbekistan, Mongolia eller Kina? Så nok en gang, til dere som vet noe om særtrekk ved judo fra andre land, så oppfordrer jeg dere sterkt til å legge inn kommentarer med informasjon om dette. Jeg er veldig nysgjerrig på hva dere har å fortelle. Japan er judoens vugge. Og mange mener bl.a. derfor at judo i Japan handler om tradisjon, tradisjon og atter tradisjon. Og det er kanskje sant, men først og fremst så handler japansk judo om de grunnleggende prinsippene. Japanske utøvere har et bunnsolid fundament når det gjelder alt som har med det judotekniske å gjøre. Det blir nesten som når man skal lære å gå på ski her i Norge. Iallfall til langt ut på 1990-tallet, så kunne jo absolutt alle barn i Norge gå på ski. Og selvsagt var ikke alle like gode, men alle visste hva som gjaldt. Når det var snakk om fiskeben, diagonalgang, tyngdeoverføring, feste, staking og ploging. Og disse helt grunnleggende elementene satt i ryggmargen på folk flest. Og det ga nok norske utøvere og utøvere fra andre nordiske land et forsprang i skiløypa. Bokstavelig talt. Og sånn er det også med de grunnleggende bevegelsene i judo. Japanske judoutøvere har øvd på dette her siden de var små barn. I og med at mange, mange barn i Japan trener judo på skolen, så er dette ting de aller, aller fleste i Japan får med seg. Balansebrudd, innganger og grunnleggende kastbevegelser sitter godt hos alle, og det gir treningene et helt annet utgangspunkt enn utøvere fra andre land har. Det er i det hele tatt mange ferdigheter som er på plass hos de japanske utøverne, lenge før man begynner med seriøs konkurransetrening. I andre deler av verden må også disse helt grunnleggende elementene læres. I judo har Japan samme posisjon som Norge har i vinteredderett. De er rett og slett best og med god margin. Japanske utøvere lever og ånder for judo på en helt annen måte, på et helt annet nivå enn de fleste andre judoutøvere. Og japansk judo er selvsagt viktig i judoverdenen, og Kodo Khan har en viktig stemme når man skal avgjøre hvordan og i hvilken retning internasjonal judo skal utvikle seg. Denne japanske judoen preges da gjerne av sterke kast utført av, det vi må kunne si, teknisk briljante utøvere. Japansk judo er på mange måter og helt selvsagt preget av tradisjonelle teknikker, og de fleste utøverne er ekstremt gode når det gjelder balansebrudd og superraske kastteknikker. Men først og fremst er japanske judoutøvere gode til alt som handler om grep. Ofte så holder de et helt ordinært, klassisk standardgrep, med én hånd som griper i ermet. Og den andre i kragen. Det er gjerne det som kalles et basisgrep, enten til høyre eller til venstre. Det kan også hende at de lar deg feste ditt grep, men de klarer på utrolig vis å kaste deg uansett hvilket grep du holder. Det er iallfall sånn det ofte føles. Og det er nettopp denne japanske formen for kumikata, altså grep, der utøverne tilsynelatende er litt avventende og passive, som fører til den lille åpningen som er nødvendig for å vinne kampen. Kanskje slapper motstanderen litt av fordi det ikke skjer så mye, men i det lille mikrosekundet der det oppstår en liten åpning, utføres kastet. Derfor er det i mange tilfeller sånn at det ikke ser ut som det skjer noe særlig, før den japanske utøveren rett og slett bare går inn og kaster motstanderen, gjerne med et stort kast som sionage eller uchimata. Teknikk framfor styrke er kanskje blant de viktigste kjennetegnene på japansk udo, men det betyr selvsagt ikke. Absolutt ikke at japansk judo ikke bryr seg om den fysiske treningen, og i løpet av de siste tiåra har Japan tatt i bruk mange vestlige og forskningsbaserte treningsmetoder i sitt system. Og det er faktisk sånn at sammenlignet med andre mer eksplosive judostiler, så kan den japanske faktisk være ganske styrkekrevende, fordi de ofte er ganske stillestående i selve kastøyeblikket. Og det stemmer godt overens med det inntrykket flere har av japanske judoutøvere. De er ofte ekstremt sterke. Men først og fremst er det teknisk judo som kjennetegner japanere og japanske utøvere, og det gjelder uansett om de er i de tunge eller lette vektklassene. Den franske treneren Lucie de Cosse har ved flere anledninger tatt med seg det franske landslaget til Kodokan, og hun sier at den japanske judoen er mer åpen og teknisk enn den franske, og hun mener selv at den franske judoen er mer fokusert på kumikata og styrke, og det er fransk judo det skal handle om i de neste minuttene. Fransk judo er uten tvil den beste judoen i Vesten. Frankrike kan vise til utallige OL- og VM-medaljer. Og når jeg sier 'best', så er det nettopp det det handler om. Jeg rangerer selvsagt ikke kvaliteten på teknikkene utøverne bruker, men hvis vi ser på hvor godt franske judoka gjør det i konkurranser, så er det ingen tvil om at de er best. De er fullt på høyde med Japan når det gjelder medaljefangst. Selv om japanerne ofte stikker av med gullet, så tar like ofte Frankrike flest medaljer. Fransk judo har mange likhetstrekk med japansk judo. Det er stort fokus på grep, balansebrudd og lynraske teknikker. I tillegg er franske judoutøvere gode til å bruke grep på en taktisk måte, både når det gjelder eget grep og når det gjelder å hindre motstanderne i å bruke sine favorittgrep. Fransk judo kjennetegnes selvsagt også av gode teknikker, perfekt timing og smart taktikk. Fordi man vinner jo ikke kamper bare ved hjelp av grepet, så selvsagt så mestrer de franske utøverne alle sider ved judo. Fransk judo er ikke kjent for å være spesielt styrkekrevende, men selvsagt kreves det alltid en viss styrke for å utføre judoteknikker. Men de franske utøverne bruker sjelden teknikker som krever masse kraft og muskler. Derimot er det massevis av teknikk, taktikk og timing, og derfor er det alltid gøy å se fransk judo i aksjon. Ingen grunn til å frykte Da jeg begynte på judo, var det ganske stor enighet om at russisk judo var preget av mange løft. Og på den tida var det også tillatt med grep i beina. Og det ga mange russiske utøvere ganske store fordeler i konkurranser. Ifølge Aleksandr Jakskevitsj, beklager uttalen her, som ga ut boka Russian Judo i 1999 ... Så hadde russisk judo blitt særlig påvirka av sambo. Og de fleste som snakker om russisk judo, kommer ganske raskt til å nevne sambo, som er en form for bryting med lange tradisjoner i Russland. Russiske utøvere bruker ofte uortodokse grep og teknikker der motstanderen løftes opp, f.eks. ulike former for hoftekast. De har gjerne vært kjent for sine varianter av uranage, som er inspirert av samboteknikker. Russisk judo preges av teknikker fra sambo og sterke grep, likevel mener forfatteren av Russian judo at russisk judo først og fremst er påvirka av og har utgangspunkt i japansk judo. Fordi noen skal ha det til at russisk judo ble til ved at samboutøvere lærte seg judo. Men sånn er det ikke, ifølge forfatteren av russisk judo. Han sier at judo ble innført i Russland av den foreldreløse Vasilij Usjepkov, som ble sendt til Japan for å gå på skole da han var barn. Etter hvert begynte han å trene judo i Japan, graderte seg til andredann på Kodokhan, kom tilbake til Russland i 1913, og i 1914 starta han den første judoklubben i Russland. Koreanske judoutøvere er blant de beste i verden. De har mange utøvere på det aller høyeste internasjonale nivået. Og det har alltid vært superspennende å følge med på koreanske judoka. Stilen er intens, rask og prega av et skyhøyt teknisk nivå. Her får du masse jobbing med grep. Det er kryssgrep og finter og superraske teknikker fra aller øverste hylle. Det er kanskje først og fremst hurtigheten til utøverne som er det viktigste kjennetegnet på koreansk judo. Utøverne har gjerne en ekstrem hurtighet og de kjører mange droppteknikker. Og det er virkelig stressende, sier de som har møtt toppkoreanske utøvere, og går kamp mot dem. Når det gjelder grepet, så liker også koreanske utøvere å jobbe intenst med det. De trekker, dytter og skyver kontinuerlig for å forstyrre motstanderen. Så bruker også koreanske utøvere grep som gir gode muligheter for bevegelse. De holder altså lavt i ermet og lavt i kragen. Da får de et stort rom mellom seg og motstanderne. Og det er jo i dette rommet her at teknikkene skjer, iallfall hvis du er inspirert av koreansk judo. Et annet særtrekk ved den koreanske måten å bruke grepet på, er at de har en tendens til å føre hendene mot hverandre i kastøyeblikket. Hendene beveges mot hverandre og nedover, nesten som et sverdslag, og andre beskriver armbevegelsene som en slags kontinuerlig bølgebevegelse. Så her jobbes det hardt med grepet, altså. I koreansk judo ser du også mange varianter av kjente teknikker. Det er ikke uvanlig at de endrer lite grann på teknikkene så det passer bedre for dem, og dermed blir dette et effektivt våpen i konkurranser. Den ikke ukjente teknikken omvendt seonage, et omvendt skulderkast, dukka først opp i Korea, og enkelte steder kalles den rett og slett for Georgisk judo er ekte kraftjudo, og denne formen for judo har mange likheter med russisk judo. Men i Georgia er man enda mer direkte i måten man går på. Og georgisk judo er actionfylt og spennende å se på. Men fullt av dynamiske kast og motkast. Og mange av landslagsutøverne i det gamle Sovjetunionen kom fra Georgia. Georgiske judoutøvere er ofte fysisk sterke. Og mange snakker om dem som de sterkeste blant judoutøverne. Georgisk judo er påvirket av shidaouba, som er georgisk bryting med jakke. Og mange georgiske OL judoka på høyt nivå hevder at 80 % av georgisk judo er lånt fra shidaouaba-teknikker. I georgia er det vanlig å trene på alle disse formene for bryting sammen, så georgisk bryting og sambo og judo og alt det her går over i hverandre, og utøvere som trener disse tre bryteformene, trener gjerne sammen. Shidaobas største innflytelse på den georgiske judostilen ligger kanskje i de uortodokse grepene, i tillegg til kast som har eller tar utgangspunkt i disse grepene. Og det mest kjente grepet kalles gjerne for det georgiske løftet i judoverdenen. Og det grepet følges opp av et kast som ofte kalles jagura nage, eller kneutsjimata, eller eventuelt frontutsjimata. Og den teknikken kalles også karabeli, oppkalt etter OL-gullvinneren fra 1980 som het Karabeli. Georges Judo er også kjent for kraftfulle motkast med utgangspunkt i grep som for eksempel det kjente bjørnegrepet, og med de nye reglene som kom i starten av 2025, så åpner det seg mange muligheter for denne typen teknikker i konkurranser igjen. Brasiliansk judo omtales av mange som en vakker og dynamisk stil, og nivået på brasiliansk judo er kjempehøyt, ikke minst pga. at mange japanere har flytta til Brasil opp gjennom åra. For øyeblikket er faktisk Brasil det landet med størst japansk befolkning utenfor Japan, med 2,1 millioner japanere bosatt i landet. Og en så stor japansk befolkning i Brasil har selvsagt bidratt til gode forhold for å bygge opp en sterk nasjonal judotradisjon og identitet. Og det er nettopp denne tilknytningen til Japan som trekkes fram av brasilianske judoka når de skal forklare hva som er typisk for deres måte å gå judo på. Da nevner man gjerne god balanse, tradisjonelt grep og teknisk judo som det viktigste. Brasiliansk judo inneholder mange gode overganger fra stående kamp til bakkekamp, og utøvere fra Brasil er ofte spesielt gode i bakkekamp. Det at brasilianere er svært dyktige i bakkekamp, er det jo gode grunner til. Judo i Brasil er sterkt påvirka av brasilianske jiu-jitsu, som er en sånn grappling-stil som fokuserer på bakkekamp. Og det er ikke uvanlig at brasilianske judoka på høyt nivå også trener brasilianske jiu-jitsu, og at de er gode i begge disipliner. Norge var jo i oppstarten på 1950-tallet prega av fransk judo, men også andre europeiske land. Robert Merchant fra Frankrike gjennomførte de første graderingene her til lands, og Danmark, England og Frankrike... nevnes gjerne som viktige inspirasjonskilder i oppstarten av norsk judo. I tillegg var det også et utstrakt samarbeid med Sverige, og svenskene hadde da, som nå, flere utøvere på et ganske høyt europeisk nivå. Så hvis man skal lage et litt spissformulert skille, så var det i starten først og fremst Frankrike som var den største inspirasjonskilden. Etter hvert, og spesielt kanskje på 1980-tallet og 1990-tallet, så ble England og kanskje Sverige, tror jeg, et forbilde for det norske landslaget og andre som ville bli gode i judo. I våre dager så er jeg jammen ikke sikker. Det er helt klart en europeisk innflytelse på norsk judo, men en helt sånn tydelig retning er det kanskje ikke, og det er jeg kanskje bevisst om, det veit jeg ikke, kom gjerne med innspill hvis dere har meninger om det her. Det er mange som mener at det er store forskjeller mellom ulike judokulturer, og selv om de grunnleggende prinsippene i judo er universelle, så gir lokale tradisjoner og treningskulturer i ulike land rom for ulike tilnærminger. Og det er det mangfoldet her som gjør at internasjonale konkurranser er spennende, fordi utøverne da må tilpasse seg ulike stiler og ulike strategier. Likevel er det sånn at i våre dager er jeg litt usikker på om forskjellene vedvarer, eller om de etter hvert kommer til å viskes ut, på samme måte som andre kulturforskjeller. Jeg tror kanskje at mange nasjoner lar seg inspirere av hverandre i langt større grad enn tidligere. Sosiale medier og internett generelt, bedre økonomi, billigere reiser, har kanskje gjort at det blir enklere å hente inspirasjon på kryss og tvers av kulturelle grenser. Men her igjen er jeg usikker. Hva mener dere? Er skillelinjene, om det har vært noen, i ferd med å viskes ut? Det var alt for denne gangen. Som vanlig finner du mer informasjon og kildeinnvisninger av den slags på nettsidene judomania.no Takk for at du hørte på. Ha det bra!