Seoi-nage: Historikk og teknikk

Hva har judo, gresk-romersk bryting, capoeira og sumo til felles? Skulderkast! Denne tidløse teknikken har blitt brukt av krigere, brytere og kampkunstnere i århundrer – fra antikkens Hellas til moderne MMA. I denne episoden dykker vi ned i skulderkastets historie, ser på variasjoner av teknikken og hvorfor det fortsatt er en av de mest effektive kasteteknikkene i verden. 🎧

Klar for å lære mer? Episoden starter nå! 🔥

Les mer om skulderkast her:

• Seoi-nage forklart
• Seoi-nage
• Ippon-seoi-nage
• Seoi-otoshi

Transcript

Mitt favorittkast er skulderkast, eller seoi-nage, som det heter på japansk. Og kjært barn har som kjent mange navn og det har også seoi-nage, eller skulderkast  Den varianten av skulderkast jeg liker best kalles ippon-seoi-nage, fordi jeg holder tak i den som skal kastes med en hånd. Og ippon betyr rett og slett ett punkt, og dette punktet er altså hånda som holder i motstanderen. 

Skulderkast er helt suverent dersom man går kamp mot større motstandere, altså høyere motstandere, og dette er ikke bare min erfaring, men forskning faktisk viser til og med at seoi-nage er mest effektivt mot motstandere som er like høye eller høyere enn deg.  Sammenlignet med hoftekast, som er en annen type kast for eksempel harai-goshi, og benkast, altså en slags beinkrok som for eksempel o-soto-gari, så er skulderkast langt mindre kraftkrevende.

Og det er heller ikke bare min påstand, det har også forskning vist.  Ikke minst har det å gjøre med at denne teknikken altså skulderkast, har et enormt fokus på balansebrudd, og at den som utfører kastet ikke trenger å påføre den som blir kastet stor kraft med noen kroppsdeler.  I tillegg så er hastigheten kastet kan utføres med langt høyere for utøverne i de lette vektklassene.

Da tenker man under 66 kilo. Og her er det faktisk store forskjeller fra kast til kast. For det ikke sånn at alle kast skjer raskere hos de lette utøverne, selv om kanskje mange kan tenke seg at det er sånn Et kast som mange judofolk vet godt hva er, nemlig uchi-mata, går langt raskere å utføre for tunge utøvere enn lette utøvere. 

Mer om det en annen gang, men altså: Skulderkast er en teknikk som er spesielt gunstig for relativt små utøvere.  Det finnes også en såkalt dropdown-variant som jeg liker veldig godt, og med den så kan hvem som helst egentlig kaste skulderkast uten tenke så mye på størrelsen til motstanderen. I dropdown-varianten så setter man seg rett og slett ned på huk for å vippe motstanderen ut av balanse, og selvsagt for å utføre selve kastet. Og her er det selvfølgelig noen tekniske nyanser som de innvidde vet om.

Når går det over fra å være et skulderkast, altså seoi-nage, til en annen teknikk – en droppteknikk som heter seoi-otoshi? Det har jeg faktisk lagt ut noen videoer av på YouTube-kanalen og TikTok. Jeg skal linke til dem i notatene til denne episoden. Men her og nå skal det handle om seoi-otoshi.

Skulderkast – og jeg som skal fortelle om det – heter Arne Mittlund, og du hører på Judomania.

Skulderkastet er altså blant de aller mest populære kastene i judo. Det gjelder både standard skulderkast, seoi-nage, og ulike variasjoner med forskjellige grep. Her snakker vi for eksempel om ippon-seoi-nage og eri-seoi-nage. I gamle dager snakket man også om morote-seoi-nage.

Men skulderkast finnes jo ikke bare i judo. Mange andre kampformer har også varianter av denne flotte teknikken i sine repertoarer.

Judo, aikido, jiu-jitsu, brasiliansk jiu-jitsu, sumo, gresk-romersk bryting, pankration, HEMA og flere andre kampformer har sine egne skulderkast. Og det er jo ikke så rart, fordi – som dere kanskje har skjønt – så synes jeg det er en fantastisk teknikk!

Skulderkastet er altså blant de mest brukte teknikkene i kampformer. Som du nettopp hørte, finnes det ulike kampformer som bruker denne teknikken i forskjellige varianter. Selv om det er visse variasjoner i utførelsen, er de grunnleggende elementene stort sett de samme uansett kampsystem og kampkultur.

Skulderkastet har blitt dokumentert i ulike kulturer og epoker, helt fra eldgamle sivilisasjoner og opp til moderne kampformer – for eksempel MMA.

Og den dokumentasjonen som finnes av de gamle kampformene, dreier seg om avbildninger og beskrivelser i tekster fra samtida. Vi kjenner til skulderkastet helt tilbake fra de rituelle sumokampene og opp til gresk-romersk bryting i Hellas og andre nærkamptradisjoner rundt i hele verden. I tillegg har selvsagt tilfeldige forekomster av skulderkast skjedd til alle tider, lenge, lenge før de formaliserte versjonene dukket opp.

Det grunnleggende prinsippet er alltid det samme: bryte motstanderens balanse, utnytte momentumet og utføre et kast som bringer dem i bakken. Variasjoner handler mer om detaljer som grep, fotarbeid og bruk av egen kroppsvekt. Da kan vi prøve å ta en liten rundreise for å se hvilke variasjoner og kampformer det er snakk om som bruker skulderkast.

Vi starter i Asia. Og vi starter i Japan, og her skal vi se nærmere på sumo, jiu-jitsu og judo.

For i Japan har skulderkast en lang historie. Teknikken finnes i sumo, jiu-jitsu og i moderne judo. Sumo er blant de aller, aller eldste kampformene i Japan, og de har en versjon av skulderkast som ligner ganske mye på den vi kjenner i judo. Så selv om mange av oss forbinder sumo med dytting og balansebrudd, så finnes det gamle illustrasjoner og tekster som viser at kast også en gang var langt mer fremtredende i denne kampformen.

I de gamle koryu-kampformene, som vi for enkelhets skyld kan kalle jiu-jitsu-skoler, utvikler disse kastene seg videre. Blant annet i Takenouchi-ryu, som ble grunnlagt på 1500-tallet, finner man kast som ligner på seoi-nage. I koryu Kito-ryu, som er en annen viktig jiu-jitsu-skole i judo-sammenheng, spesialiserte man seg på dynamiske kast med mye bevegelse, blant annet skulderkast.

Dette påvirket selvsagt også Jigoro Kano da han senere skulle utvikle judo mot slutten av 1800-tallet.

Hvis vi går til et par andre land i Asia, kan vi jo dra til Kina. I Kina finnes det flere spennende kampformer. Kung Fu er kanskje den mest kjente, ikke minst på grunn av en viss Bruce Lee og alle kampsportfilmene som kom på 1970- og 80-tallet. Men det finnes også en annen spennende kampform fra Kina, og den heter ...

Shui-jiao er til forveksling lik judo, og mange av teknikkene er så å si identiske. Shui-jiao legger stor vekt på kast, og de bruker mange av de prinsippene vi kjenner fra judo.

I Korea kalles skulderkast for ju-pal-sol. Eller ju-pal-sul – jeg er ikke god i koreansk uttale, merker jeg her og nå – ju-pal-sul. Det kastet finner vi i hapkido, som er en slags blandingskampform, og som har hentet inspirasjon både fra japansk jiu-jitsu og koreansk selvforsvar.

I Europa kan skulderkastet spores tilbake til antikkens Hellas, hvor gresk-romersk bryting hadde en del sterke og kraftkrevende armkast som minner om det vi kjenner fra judo som skulderkast. I moderne bryting kalles vel ofte skulderkast for "flyvende mare".

Det finnes også folkelige brytestiler i Europa, som gouren, som er fransk bryting, og schwingen, som er sveitsisk bryting. Disse inneholder også skulderkast.

Men det var vanskelig å finne god dokumentasjon på dette, for eksempel bilder eller videoer som viser hvordan det ser ut.

I England, men også i Nord-Amerika, har catch wrestling hatt innflytelse på moderne bryting og MMA. Catch wrestling fokuserer på kast og submissions, og der er skulderkast ment for å skape åpninger for å fortsette på bakken.

Skulderkast er en del av brasiliansk jiu-jitsu. Der brukes teknikken både til forsvar og for å åpne en dominerende posisjon før bakkekamp starter. Brasiliansk jiu-jitsu er jo til forveksling ganske likt judo.

En annen spennende variant finnes i capoeira, hvor skulderkast kalles «acuite de braço». Og her må dere nesten inn på nettsidene for å se skrivemåten, for jeg kan ikke portugisisk.

Men acuite de braço brukes ofte, som alt annet i capoeira, som en del av en akrobatisk bevegelse, noe som gjør det vanskelig både å forutse og forstå teknikken. Og i de videoene jeg har sett på nettet, ser det nesten ut som om det vi kaller for uke – altså den som blir kastet – gjør en salto når vedkommende blir forsøkt kastet i skulderkast og lander på beina.

Slik skjuler capoeira-utøverne teknikken i en slags form for akrobatisk dans. Men i en kamp vil denne teknikken brukes til å kaste motstanderen i bakken.

Men denne podcasten skal jo først og fremst fokusere på judo, så nå skal vi se litt på historikken og bakgrunnen for skulderkast i judo.

Og ifølge den gode gamle Masterclass-boka Seoi-nage, som ble skrevet av Hidetoshi Nakanishi, var man i Japan i gamle dager spesielt vant til å bære tung last på ryggen. Derfor utviklet folk flest både styrke og teknikk til å gjøre nettopp det – bære tung last på ryggen. Denne måten å bære det vi kan kalle en tung bør på, gjenspeiles også i teknikken seoi-nage.

Måten de bar tung vekt på, ble sett på som effektiv og lite kraftkrevende. Likevel var det viktig med en viss beinstyrke, samt balanse og god kroppsholdning.

Og ifølge den samme Hidetoshi Nakanishi, som skrev boka Seoi-nage, er folk fra Japan ofte ekstra sterke i beina fordi de så ofte sitter på gulvet og reiser seg opp fra en slik sittende posisjon.

Og ikke vet jeg om det stemmer, men at beina spiller en viktig rolle i skulderkastet, det er i alle fall sikkert. En annen, og kanskje viktig, kulturell faktor som gjerne nevnes i forbindelse med dette å bære ting, er folks erfaringer i Japan i gamle dager, og det har å gjøre med veisystemet, terrenget og transportmulighetene.

For mens Kina og Europa utviklet transportsystemer der hest og kjerre var en viktig del av teknologien, baserte man seg i Japan i mye mindre grad på hest og kjerre. Det ulendte, bratte terrenget i Japan nevnes ofte som den viktigste årsaken. For selv om det fantes veier i Japan – og det finnes skriftlige kilder helt tilbake til 300-tallet som forteller om veier – var disse veiene fulle av folk til fots, som bar varer, eiendeler eller hverandre på ryggen.

Hvis du var en adelig person eller en person med makt, ble du gjerne båret rundt i bærestoler. Enkelte mener at armposisjonen i skulderkastet viser til en slik bæreteknikk. I teknikken holder man tak i judodrakta med den ene hånda, mens den andre armen løftes oppover.

Og det er akkurat slik man må bruke armene dersom man skal bære en tung last på ryggen, en bærestol – eller for eksempel en potetsekk, for den saks skyld.

Dette gir jo også god mening hvis man ser på hva ordet seo egentlig betyr. For seo betyr «å bære på ryggen» eller «å løfte på skuldrene». Seoi-nage betyr derfor «skulderkast» eller «kast med vekt på ryggen».

I sin tur stammer seo igjen fra verbet som betyr «å ta på seg en byrde» eller rett og slett «å bære noe». Så da vet vi litt om opprinnelsen til ordet og skjønner at konnotasjonen – eller det japanere flest forbinder med ordet – er å løfte, bære og ha en vekt på ryggen.

De eldste illustrasjonene og beskrivelsene av seoi-nage finner vi i Kito Yushin Jujutsu Hiden Kai, som er en tekstrull med forklaring av de hemmelige jujutsu-teknikkene fra Kito Yushin-ryu.

Og hvis Kito Yushin-ryu høres litt kjent ut, så er ikke det så rart, fordi Kito-ryu er blant de to-tre viktigste inspirasjonskildene til judo.

Kito Yushin-ryu er rett og slett en slags avlegger eller et underbruk av denne skolen. Og navnet Yushin betyr noe sånt som «å ha tro» eller «ha tillit til», og derfor betyr Kito Yushin-ryu rett og slett en skole der man har tro på eller tillit til teknikkene fra Kito.

Den følgende beskrivelsen av seoi-nage – for det må det jo være – har sannsynligvis blitt nedtegnet i Kito Yushin Jujutsu Hiden Kai, denne tekstrullen, på 1800-tallet.

Og her er forklaringen slik den så ut i den gamle teksten:

"I denne situasjonen er det to fiender, en foran og en bak. Den første nærmer seg forfra og slår mot deg. Den andre nærmer seg bakfra og holder deg fast i en bjørneklem.

Svar på angrepet ved å kaste hodet bakover slik at hodet ditt treffer angriperen bak deg rett under nesa.

I det samme øyeblikket griper du hans høyre arm med din venstre hånd. Dette er vist i illustrasjonen.

Med din høyre hånd griper du motstanderen i nakken. Nå må du senke hoftepartiet så lavt som mulig, fylle kroppen din med kraft og kaste ham forover mot den andre motstanderen."

Da jeg startet med judo på begynnelsen av 80-tallet, skilte vi mellom ippon-seoi-nage, morote-seoi-nage og eri-seoi-nage. I de tilfellene vi omtalte et kast som seoi-nage, var det ippon-seoi-nage vi mente. I våre dager er seoi-nage mer likt morote-seoi-nage, men det finnes utallige variasjoner og måter å utføre dette kastet på.

Navnekonvensjonene var ikke så tydelige før heller, men de aller fleste i Japan vil uten videre – selv om man ikke trener judo engang – forstå hva man mener når man sier seoi-nage.

I seoi-nage skjer det vanligvis et sterkt balansebrudd forover eller skrått forover. Balansebruddet kan for eksempel oppstå ved et såkalt snap pull, der man rykker raskt i uke for å skape en reaksjon.

I utgangspunktet holder den som kaster sitt basisgrep, altså sitt grunnleggende grep i drakta til motstanderen, gjennom hele kastbevegelsen.

Hvis vi skal si litt mer om grepet, kan vi starte med hikite, altså det venstre grepet – det som er i ermet til motstanderen.

En av de flinkeste japanske utøverne de siste årene, Tadahiro Nomura, viser i en video (som jeg har lagt ut på nettsidene) at han holder ganske lavt i ukes erme med sin venstre hånd, hikite.

I utgangspunktet trekker han hardt nedover, men det er kun for å få en reaksjon fra motstanderen, slik at han deretter kan løfte armen høyt oppover for å gi seg selv plass. Nomura understreker at det er viktig at hikite føres oppover idet man skal utføre teknikken. Trekket nedover er altså en slags finte eller aksjon som skal forårsake en reaksjon fra det vi kaller uke – den som kastes.

Så i det du løfter armen opp igjen, roterer du armen din utover. Når vi skal forklare dette til nybegynnere, kaller vi det gjerne «å se på klokka».

Nomura vil helst at både lillefingeren og albuen på venstre arm skal peke oppover. I tillegg sier Nomura at han ønsker å holde armen så strak som mulig gjennom hele kastbevegelsen.

Og det er kun i den siste delen av teknikken at han beveger armene nedover. Så da blir trekket først kjapt ned for å få en reaksjon, så opp ved å "se på klokka" – albue og lillefinger oppover – og så, i selve kastet, føres armen ned igjen.

Det er også litt forskjell på om man skal stå og kaste, eller om man skal sette seg på huk og kaste.

Og det ... det handler bare om retningen på draget eller trekket i motstanderen.

Så det var venstrearmen.

Høyrearmen, tsurite, brukes for å gi kraft i det rette øyeblikket. Nomura sier at han holder et passe høyt grep i ukes krage, slik at fingrene hans er omtrent på høyde med kragebeinet til motstanderen.

Han holder altså jakkeslaget til motstanderen. Og uansett hvordan de to beveger seg i forhold til hverandre, vil Nomura at det skal være tett kontakt mellom hans høyre hånd og kragebeinet til motstanderen.

I videoen hvor Nomura beskriver og demonstrerer teknikken, understreker han hele tiden hvor viktig dette grepet er.

Hvis grepet blir brutt, gjør han ingen kastforsøk før han har klart å lirke og lure hånda opp til kragebeinet igjen.

Rett før kastet skal utføres, gjøres det også et lite rykk med den høyre hånda for å åpne opp for teknikken og skape en reaksjon hos uke.

Og det var dette jeg omtalte som snap pull.

Så å si alle som kaster skulderkast, gjør dette lille rykket for å få en reaksjon hos motstanderen.

Dette rykket, eller snap pull – dette nappet i motstanderen – skjer omtrent samtidig med, men rett før, bevegelsen man gjør med sin venstre hånd.

Til slutt – og dette liker jeg veldig godt – legger Nomura til at det er viktig å holde høyrehånda løs og ledig, slik at den kan beveges hurtig.

or det er kun mulig å gjennomføre disse fintene, som skal sette motstanderen ut av balanse, hvis du har såkalt løse armer – at du ikke bruker masse styrke.

Det var armene, og så er det snakk om dette viktige balansebruddet.

I Nomuras versjon av dette skulderkastet trekker han uke med dette snap pull rett ned for å skape en reaksjon. Da vil sannsynligvis – i hvert fall i de fleste tilfeller – motstanderen, altså den som skal kastes, gjøre et lite rykk oppover med kroppen.

Og det er i det øyeblikket at kastet skal settes inn.

Når du da har snudd deg helt rundt og er såkalt inne i teknikken, peker albuen på din høyre hånd rett fremover. Da skal du, med hjelp av begge armene, drive motstanderen ut av posisjon – fremover og ut av balanse.

Og da er det bare én faktor igjen som også er viktig, og det er føttene – hvordan man skal bevege føttene.

Igjen viser jeg til Nomura, for han bruker en form for seoi-nage som jeg synes er veldig fin og enkel å forstå.

Jeg oppfordrer selvsagt alle til å se denne videoen i etterkant, for det er vanskelig å forklare en teknikk verbalt slik jeg prøver på nå.

Men han har altså en bestemt måte å bevege føttene på i forkant av selve kastet.

Hans form for tsukuri, eller ippon no tsukuri, kan vi dele i tre deler:

1. Først går han frem med sin høyre fot – ikke for nærme motstanderen – med et bestemt skritt. Du opprettholder god balanse, så selv om du går frem med din høyre fot, skal du ha både hofte, hode og føtter i en slags loddrett posisjon når du står oppreist.
2. Deretter svinger du din venstre fot rundt i en ganske stor sirkel for å gi rotasjonen god fart. Den venstre foten settes i bakken litt bak din høyre, slik at du på en måte roterer litt mer enn 180 grader rundt. Nå står du med ryggen til motstanderen.
3. Til slutt fører du din høyre fot litt bakover, slik at den kommer på siden av din venstre fot.

Dette tredje trinnet, hvor du fører høyre fot litt bakover, er det ikke alle som gjør. Personlig gjør jeg det ikke, og noen velger kanskje heller å rotere med venstre fot enda lenger og fortsette rotasjonen.

Nomuras variant gjør at han kan ha litt god avstand til motstanderen samtidig som han roterer. Han klarer å rotere kroppen helt rundt uten at motstanderen klarer å stoppe ham for mye.

Han sier at hvis rotasjonen skjer nærmere motstanderen, vil vedkommende lettere kunne sperre for den raske rotasjonen som er nødvendig.

Det var egentlig en kort teknisk gjennomgang.

Dette er jo selvsagt mye bedre å øve på på trening med en god trener som kan gi deg skikkelig instruksjon. Eventuelt kan du se denne videoen jeg har snakket om.

Det jeg nettopp har gjort, er kanskje den dårligste løsningen – nemlig å høre noen forklare hvordan man gjør teknikken.

Men kanskje dette likevel kan gi et lite innspill til noen av dere om hvordan man kan holde armene og jobbe med balansebrudd.

Så for å oppsummere denne lille tekniske analysen av skulderkastet – og dette er nesten uavhengig av kampstil – så består skulderkastet av tre deler:

1. Balansebrudd (kusushi): Å skape en ubalanse eller ustabilitet hos motstanderen ved å manipulere tyngdepunktet deres.
2. Posisjonering (tsukuri): Å sikre seg selv god balanse og et godt grep for å gjøre kastet så effektivt som mulig.
3. Kastfasen (kake): Å gjennomføre kastet med mest mulig effektivitet og utnytte motstanderens ubalanse og bevegelse mot dem.

Jeg legger ut lenke til tre eller fire sider jeg har publisert på Judomania, hvor du kan lese enda litt mer om forskning rundt skulderkastet, se videoer av hvordan skulderkastet utføres, og finne mer informasjon om historikken rundt teknikken.

Kildehenvisningene til denne episoden finner du på sidene som heter Seoi-nage forklart, Skulderkast i kampsport og Seoi-nage.

Med det er det på tide å avrunde denne episoden, men før jeg avslutter, har jeg to oppfordringer:

1. For det første – tips gjerne noen du kjenner om denne podcasten. På forhånd takk!
2. For det andre – du kan faktisk støtte meg med en kaffekopp i måneden, og det er det faktisk noen som gjør. Det synes jeg er veldig hyggelig.

Sjekk judomania.no for informasjon om hvordan du gjør det. Der på nettsiden finner du en lenke hvor det står Støtt meg.

Det var alt for denne gangen.

Takk for at du hørte på! Ha det bra.